A-besvarelse i Tingsrett 2021 PDF

Preview

Summary

Emnekode JUSVurderingsform Skriftlig eksamenStarttid 07.06 07:Sluttid 07.06 13:Sensurfrist 24.06 21:PDF opprettet 08.07 19:KANDIDAT619PRØVEJUS2003 2 TingsrettSeksjon 1Oppgave Tittel OppgavetypeInformasjon DokumentOppgave 1 LangsvarOppgave 2 Langsvar฀12Foreningene gikk sammen og krevde umiddelbar sta...

Description

JUS2003 2 Tingsrett

Candidate 619

KANDIDAT

619 PRØVE

JUS2003 2 Tingsrett

Emnekode

JUS2003

Vurderingsform

Skriftlig eksamen

Starttid

07.06.2021 07:00

Sluttid

07.06.2021 13:00

Sensurfrist

24.06.2021 21:59

PDF opprettet

08.07.2021 19:38

1/12

JUS2003 2 Tingsrett

Candidate 619

Seksjon 1 Oppgave

Tittel

Oppgavetype

฀

Informasjon

Dokument

1

Oppgave 1

Langsvar

2

Oppgave 2

Langsvar

2/12

JUS2003 2 Tingsrett

1

Candidate 619

Oppgave 1 Storbonden Christian Krogh hadde begynt å dra på årene og hans sønn, Gunvald, hadde ikke vist noen interesse for gårdsdriften. Derfor flyttet Christian og hans kjære kone, Christine, fra Kroghsgaard (gnr. 1 / bnr. 1). Dette var vestlandsbygdas største gårdsbruk på litt over to tusen mål. Eiendommen strak seg helt fra havkanten til godt opp i fjellene bak gården. Ekteparet Krogh flyttet til et nyoppført hus i et av bygdas nye boligfelt ca. 2 km sørover, etter å ha rundet av gårdsdriften. Både jordbruk og skogsarbeid ble overlatt til andre gårder i grenda, men Krogh beholdt eiendomsretten til Kroghsgaard. Kårbolig og hovedhus ble leid ut, det første til bygdas avholdsforening og det andre til den lokale pinsemenigheten. Vel etablert på boligfeltet ble Christian og Christine Krogh nabo med Reidar og Reidun Høiby. Christian og Reidar fant raskt tonen og ble gode venner. Reidar – som opprinnelig var fra Karmøy – hadde hele livet vært en lidenskapelig Amcarsamler. I 2000 var Høibys oppkjørsel og garasje fylt til randen med Amcar-er og bildeler. Reidar hadde – etter et ikke ubetydelig påtrykk fra sin hustru, Reidun – begynt å se etter en annen plass å utfolde sin lidenskap. Da Christian fikk høre om dette, tilbydde han Reidar en planert lagringsplass 30-40 meter fra hovedhuset på Kroghsgaard. Området lå ved låven og hadde tidligere fungert som beiteeng for kyrne på Kroghsgaard. I bytte mot en symbolsk sum ble det enighet om at Reidar skulle få lagre biler, bildeler, og annet på et område som var 50 x 100 meter stort. Avtalen ble skrevet ned og lød som følger: Høiby får med dette rett på opplagsplass på den tidligere Engen ved låven innenfor et markert område på 50 x 100 meter. Bilene ble stadig flere, og Reidar brukte stadig mer tid på å pleie og mekke på bilene sine. Reidar kom godt over ens med både pinsemenigheten og avholdsforeningen som holdt til på gården. I sin ungdom hadde Reidar vært et ivrig medlem av det sydende bedehusmiljøet på Karmøy. Han godsnakket med begge foreningene og begrenset virksomheten sin til tidspunkt pinsemenigheten og avholdsforeningen foreslo. Reidar var svært opptatt av å ha et godt forhold til begge foreningene. De første årene stod bilene dekket til med trekk tilpasset den enkelte biltype så lenge han ikke mekket på dem, men i 2003 la Reidar merke til at bilene rustet urovekkende raskt. Tildekkingen fungerte ikke som håpet. Lagringsplassen lå forholdsvis nært havet og derfor måtte årsaken være, mente Reidar, alt saltet som ble blåst inn over land fra havet. Han bygget derfor et stort lagerbygg på ca. 40 x 70 meter for å gi bilene beskyttelse fra den salte sjølufta. Reidar hadde tenkt å ta en prat med Christian Krogh om dette, men denne sommeren var Christian mye syk. Krogh måtte bl.a. opereres flere ganger på grunn av en alvorlig hjertesykdom. Reidar bestemte seg for at det var best å ikke plage sin gode venn Christian med slike trivialiteter. I 2005 døde Reidar og Reidun i en dramatisk trafikkulykke. Hans sønn Ole flyttet hjem til bygda og tok over eneboligen. Ole Høiby var eneste arving, men han hadde ingen interesse for Amcar-er. Han bestemte seg derfor for å selge bilsamlingen mens den ennå var verdt noen kroner. Pengene brukte Ole til å kjøpe bryggeutstyr for å dyrke sin lidenskap, nemlig ølbrygging. Han satset stort, etablerte Kjeve bryggeri AS og rigget opp et svært anlegg inne i lagerbygget hans far en gang fikk oppført på Kroghsgaard. Kommunen så velvillig på gründere, entreprenører, nyskaping og synergieffekter i det lokale næringslivet. De gav Ole alle offentlige godkjenninger han trengte. Avholdsforeningen og pinsemenigheten, som fremdeles leide hhv. kårbolig og hovedhus på Kroghsgaard, rynket på nesen over ølbryggingen. Ole lot seg imidlertid ikke affisere. Ølmerket Kjeve gjorde suksess på veldig kort tid. Våren 2019 begynte han å avholde guidede rundturer på bryggeriet som han visste var vanlig ved andre bryggeri. Rundturene ble – som brygget – raskt populære, og snart kom det en minibuss med nysgjerrige og øltørste humleentusiaster til omvisning hver fredag. Der fikk de en omvisning, trøndersodd og rikelig med smaksprøver. I tillegg til en liten bar innendørs som han kalte Underkjeven, hadde Ole fått uteservering på en terrasse mot vest hvor han serverte tørste gjester gjennom sommeren. Hit kom det folk fra bygda så vel som bryggeri-turister langveisfra. Det var ikke alltid vestlandsværet tillot det, men så snart solforholdene var gode, ble det uteservering. Stemningen var alltid god på Underkjeven. Da bryggingen tok til hadde avholdsforeningen og pinsemenigheten nøyd seg med å rynke på nesen, men med omvisninger og skjenking – til og med utendørs – tok tålmodigheten slutt. 3/12

JUS2003 2 Tingsrett

Candidate 619

Foreningene gikk sammen og krevde umiddelbar stans i all brygge- og skjenke-virksomhet på bakgrunn av de forstyrrelser de ble utsatt for. De pekte på at fylleskrål fra bryggeriet på fredager var svært forstyrrende for avholdsforeningen som holdt sine ukentlige møter fra kl. 20:00 til kl. 21:30 denne ukedagen. De kunne høre høy prating og skrål fra berusede mennesker, og det likte de svært dårlig. I tillegg hadde trafikken i området tatt seg opp i og med minibusslass med turister og lastebiler som hentet og leverte varer. Denne støyen var uholdbar, mente de. Foreningene viste også til at arealet ifølge den tinglyste avtalen kun gav Høiby rett til lagring på eiendommen – dette var noe ganske annet enn syndig ølbrygging og rusmiddelnytelse. Det ble også anført at flere av deres medlemmer ble urolige og redde av bråket. Noen av gjestene kunne fra tid til annen bli temmelig høylytte, og etter en særlig fuktig fredag hadde noen snudd et av pinsemenighetens kors opp ned. Denne blasfemien var simpelthen ikke til å holde ut. Foreningene la til at lukten av mesking som de kjente godt da vinden blåste fra nord, var ubehagelig og fremstod som en hån av arbeidet deres. Ole Høiby lo høyt da han først ble konfrontert med foreningenes krav. Han viste til at alt var i tråd med lover og regler. Dessuten var foreningene bare leietagere av bygg på samme eiendom som han selv hadde lagringsplass. Det var ikke tale om noe naboforhold, så hva skulle rettsgrunnlaget for kravet være? Foreningene kunne finne seg et annet sted å leie, mente Høiby. Litt støy fra en uteservering var uunngåelig, og skjenkeløyvet var allerede innvilget. Da må man bare regne med litt trafikk og skrål. Han viste videre til at minibussene dro fra stedet innen kl. 23:00 hver fredag og at de få lokale som ev. ble sittende litt lenger ikke kunne gi grunnlag for kravet. Han viste også til at virksomheten hans far drev med var langt fra støy- og luktfri. Hadde de tålt den, måtte de tåle dette også selv om det var støy og lukt av en litt annen art. Oppgave 1: Ta stilling til foreningenes krav om at bryggeri- og skjenkeaktiviteten må opphøre.

4/12

JUS2003 2 Tingsrett

Candidate 619

Skriv ditt svar her Partene i denne tvisten er avholdsforeningen og pinsemenigheten (heretter "foreningene") mot Ole Høiby. Den overordnede problemstillingen er om foreningene kan kreve at Ole Høiby opphører bryggeri- og skjenkeaktiviteten. Rettslig grunnlag i denne tvisten er granneloven av 1961 (heretter "gl"). Loven er deklaratorisk, jf. gl. §1. Dette innebærer at partene seg i mellom kan avtale strengere eller svakere grenser for hva som skal til for at tålegrensen er nådd. Det er ingen avtale som regulerer akkurat dette spørsmålet, slik at nabolovens deklaratoriske bestemmelser kommer til anvendelse. Første problemstilling er om Ole Høiby har handlet i strid med granneloven §2. Det følger av gl. §2 første ledd første punktum at "ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom." Loven oppstiller fem vilkår for at ansvar skal foreligge. For det første kreves det et ansvarssubjekt, for det andre kreves det en skade eller ulempe, for det tredje må skade eller ulempe være påført en naboeiendom, og dette må ha skjedd urimelig eller uturvande, og for det femte må det foreligge årsakssammenheng. Jeg starter med å vurdere om det foreligger et ansvarssubjekt. Den første underproblemstillingen er om Ole Høiby omfattes av "ingen", jf. gl. §2. En naturlig språklig forståelse av "ingen" viser til at alle som påfører en naboeiendom skade eller ulempe faller inn under bestemmelsen. Loven gjelder altså aktivitet som er utøvd av noen som i kraft av sin råderett har påført en naboeiendom skade eller ulempe. Dersom skaden skyldes handling som ikke har tilknytning til eiendommen, eksempelvis at en tilfeldig person går forbi huset og kaster stein inn i vinduet ditt, så er det de alminnelige erstatningsrettslige reglene som avgjør tvisten. I vår tvist er det Ole Høiby råderett over lagringsplassen og dens art og karakter som angivelig påfører foreningen skade eller ulempe. Ole Høiby omfattes av bestemmelsen, jf. ordlyden "ingen" i gl. §2 første ledd første punktum. Den andre underproblemstillingen er om Ole Høiby har påført foreningene en "skade eller ulempe", jf. gl. §2(1) første punktum. Ordlyden av "skade eller ulempe" viser til at det er snakk om to alternative vilkår, slik at det er tilstrekkelig at kun et av vilkårene er oppfylt. Jeg starter med å vurdere om det er en "skade", jf. gl. §2(1) første punktum. En naturlig språklig forståelse av ordlyden "skade" retter seg mot de fysiske skadene på eiendom, skader man kan ta og føle på. Det er lagt til grunn i forarbeidene at bestemmelsen også gjelder for skade på person, jf. NOU 1982:19 side 22. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, der Høyesterett har vist til at dette gjelder både fysiske og psykiske, jf. Rt-1994681.

5/12

JUS2003 2 Tingsrett

Candidate 619

Det er opplyst om at noen av Ole Høiby sine gjester hadde snudd et av pinsemenighetenes kors opp ned. Dette kan imidlertid ikke være tilstrekkelig til at bestemmelsen vilkår om "skade" kommer til anvendelse. Neste spørsmål er om det er en "ulempe", jf. gl. §2(1) første punktum. En naturlig språklig forståelse av ordlyden "ulempe" viser til ting som man typisk ikke kan ta på som støy, lukt, utsikt osv. En slik ordlydsfortolkning er også i tråd med hvordan rettspraksis har tolket begrepet. I vår sak er ulempene i all hovedsak knyttet til støy og lukt fra brygge- og skjenkevirksomheten til Ole Høi. Vilkåret må anses oppfylt. Den tredje underproblemstillingen er om foreningene omfattes av "granneeigedom", jf. gl. §2(1) første punktum. En naturlig språklig forståelse av ordlyden "granneeigedom" tilsier at det er snakk naboforhold der naboene er fysisk avskilt med to ulike eiendommer. Det er imidlertid lagt til grunn i forarbeidene at begrepet "granneeigedom" skal tolkes vidt, og at enhver eiendom som blir rammet av en nabo sin aktivitet omfattes av bestemmelsen, jf. ot.prp.nr.24 (1964-1965) side 23. Dette er også fulgt opp i rettspraksis. Om man leier et bygg eller eier et bygg er uten betydning for bestemmelsen, det er bare krav om at det er påført en "granneeigedom" slik at leietakere har like stor adgang til å påberope seg gl. §2 som en eier av bygg på eiendom har. På bakgrunn av det foreliggende omfattes foreningene som leier bygg av gl. §2. Den fjerde underproblemstillingen er om foreningene er påført "urimeleg eller uturvande" ulemper, jf. gl. §2(1) første punktum. Ordlyden av "urimeleg eller uturvande" viser at det er to alternative vilkår, herunder er det tilstrekkelig at kun et av vilkårene er oppfylt for at bestemmelsen kommer til anvendelse. Jeg starter med å vurdere om det er "uturvande", jf. gl. §2. En naturlig språklig forståelse av ordlyden "uturvande" viser til de tilfellene der noen har påført en naboeiendom en unødvendig eller ufornuftig ulempe. Forarbeidene til bestemmelsen viser til rene sjikanetilfeller, jf. NUT 1957:3 side 26, der noen bevisst setter i gang noe som ene og alene har som formål å påføre naboeiendommen en ulempe. Ved vurderingen av hva som er "uturvande" skal det etter gl. §2 annet ledd legges vekt på hva som er "teknisk og økonomisk moneleg" for å unngå eller redusere ulempene. I vår sak startet Ole Høiby først bryggerivirksomhet på grunn av sin store lidenskap, herunder ølbrygging. Videre startet han også serveringsvirksomhet som følge av stor suksess på veldig kort tid. Virksomheten virker å være begrunnet i dens økonomiske gevinster, og ikke i noe forsøk på å irritere foreningene på noen som helst måte. Det er videre ingen opplysninger vedrørende det tekniske eller det økonomiske aspekteret vedrørende å redusere eller fjerne ulempene. På grunn av manglende holdepunkter kan ikke dette få noen betydning for vurderingen av "uturvande". Etter det foreleliggende kan Brygge- og skjenke-virksomheten ikke anses å påført foreningene noen "uturvande" ulemper, jf. gl. §2(1) første ledd. Neste spørsmål er om brygge- og skjenke-virksomheten til Ole Høiby har påført foreningene noen "urimeleg[e]" ulemper, jf. gl. §2(1) første punktum. 6/12

JUS2003 2 Tingsrett

Candidate 619

En naturlig språklig forståelse av ordlyden "urimeleg" viser til at naboens aktivitet må overstige det som er rimelig for en naboeiendom (den må overstige en viss tålegrense). Ordlyden av "urimeleg" tilsier at terskelen er høy for at ulempene skal oversige denne tålegrensen. Hva som er "urimeleg" ulemper må følgelig avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen oppstiller en rekke momenter som skal legges vekt på ved vurderingen. Det er imidlertid lagt til grunn i rettspraksis at listen ikke er uttømmende, jf. Rt-2006-486. Det er også lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1983-152 at man kan kumulere de mange ulike ulempene. Det følger av gl. §2 andre ledd at det ved vurderingen av om noe er urimelig så skal det legges vekt på hva som er "teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa". Det er ingen holdepunkter for å vurdere hva som er teknisk og økonomisk mulig, jf. drøftelsen ovenfor under "uturvande". Dette får liten til ingen betydning i vurderingen av om ulempene er "urimeleg", jf. gl. §2(1) første punktum. Selv om "støy" blir regnet som forurensning etter forurensningsloven av 1981 §6 første ledd nr.2, så er det ingen holdepunkter som byr opp til å vurdere hensynet til "naturmangfaldet på staden" etter gl. §2 andre ledd andre punktum. Videre følger det av gl. §2 tredje ledd at det ved vurderingen av om noe er urimelig skal legges vekt på hva som er "venteleg etter tilhøva på staden" og om aktiviteten er "verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader". Ordlyden av "verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader" tilsier at det må foretas en objektiv vurdering der ulempene sett opp mot områdets art. Aktiviteter som ikke skaper større ulemper enn det som er vanlig på eiendommer i slike områder som eiendommen ligger på vil trekke sterkt i retning av at den ikke er urimelig. Området der Ole Høiby driver sin brygge- og skjenke-virksomhet er på en større gårdseiendom der det ble drevet både jordbruksdrift og skogsarbeid. På en slik eiendom må det kunne forventes en moderat mengde med støy og lukt. Gårdsbruk medfører som regel en del lukt i ulike grader lengder. Det må imidlertid kunne antas at lukten fra gårdsarbeidet overstiger det mer sporadiske inntaket av alkohol fører med seg. Det kan også forventes en del støy knyttet til kjøretøy i forbindelse med særlig skogsbruk, der det ofte trengs store anleggsmaskiner, og det kan tenkes at store maskiner som tresker ol. gårdsmaskiner kan forventes. Det er opplyst at det er snakk om vestlandets største gårdsbruk. Dette vil kunne innebære flere maskiner og mer mer hypping bruk av de ettersom de har et vesentlig større areal å arbeide på enn vanlige gårder. Foreningene må følgelig regne med en del støy når de ligger i en slik gård. Det er imidlertid en relativt kort avstand mellom foreningene og Ole Høiby sin bygning, herunder 30-40 meter fra hovedhuset. Støyen fra Ole sine kunder som satte igjen utover 2300 må kunne antas å høres ekstra godt for foreningen i hovedhuset. Den korte avstanden mellom foreningene og Ole tilsier at de merker støyen ekstra godt. Samlet sett må det anses slik at de ulempene Ole Høiby påfører foreningene ikke er "verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader", jf. gl. §2 tredje ledd. Dette trekker i retning av at ulempene ikke er "urimeleg" for foreningene, jf. gl. §2 første ledd. Neste spørsmål er om ulempene er "venteleg etter tilhøva på staden", jf. gl. §2 tredje ledd.

7/12

JUS2003 2 Tingsrett

Candidate 619

En naturlig språklig forståelse av ordlyden "venteleg" viser til at ulemper en nabo kan forvente ikke er urimelig. Om noe er ventelig skal ikke forveksles med noe som er påregnelig. Det er vist til i forarbeidene at ordlyden av "venteleg" skal tolkes strengere enn "påregnelig, jf. NUT 1957:3 side 28. Dette innebærer at en ulempe kan være påregnelig og fortsatt ikke være "venteleg". Ordlyden av "etter tilhøva på staden" skal etter forarbeidene til bestemmelsen forstås slik at det er det aktuelle strøket i sin helhet som skal vurderes, og ikke bare den aktuelle eiendommen som blir rammet av aktiviteten, jf. ot.prp.nr.24 (1960-1961) side 22. Høyesterett har i flere avgjørelser vist til at etableringstidspunktet er avgjørende for venteligvurderingen. I vår sak er det foreningene som etablerte seg først. Dette trekker isolert i retning av at det ikke var "venteleg etter tilhøva på staden" med brygge- og skjenke-virksomhet på eiendommen, jf. gl. §2 tredje ledd. Det må imidlertid også sees hen til samfunnsutviklingen, herunder om det er i samfunnets interesser at det startes brygge- og skjenke-virksomhet på slike steder. Det er opplyst at kommunen så velvillig på grundere, entreprenører, nyskapning og synergieffekter i det lokale næringslivet. Selv om det er i kommunens samfunnsmessige interesser at personer etablerer nye virksomheter i kommunens lokale næringslivet, så er det ingen opplysninger som sier at virksomheten kan holdes et annet sted enn på selve gårdseiendommen. Det kan tenkes at slike virksomheter hadde tatt seg godt ut inne i selve byen, mer enn på en gårdseiendom. Dette trekker i retning av at det ikke var "venteleg etter tilhøva på staden" med brygge- og skjenke-virksomhet på eiendommen, jf. gl. §2 tredje ledd. Samlet sett må det anses slik at de ulempene Ole Høiby påfører foreningene ikke var "venteleg etter tilhøva på staden", jf. gl. §2 tredje ledd. Dette trekker i retning av at ulempene er "urimeleg" for foreningene, jf. gl. §2 første ledd. Samlet sett så trekker de ulike ulempene mot "urimelig", jf. gl. §2 første ledd. Den femte underproblemstillingen er om det er årsakssammenheng mellom aktiviteten og de urimelige ulempene, jf. gl. §2(1) første punktum. Det er ingen uenighet mellom partene på dette punktet. Vilkåret må anses oppfylt. Hovedkonklusjonen er at Ole Høiby må opphøre sin bryggeri- og skjenkeaktivitet. Jeg vil presisere at Ole Høiby ikke behøver å stanse virksomheten umiddelbart dersom han får ulempene under tålegrensen.

8/12

JUS2003 2 Tingsrett

2

Candidate 619

Oppgave 2 Christian Krogh hadde de siste årene slitt mye med sykdom og ikke festet seg ved bruksendringen. Gunvald arvet Kroghsgaard etter sin far sent i 2020. Foreningene gav opp å snak...