Jus1211 Høst 2015, hevd, privatrett II PDF

Preview

Summary

Omhandler hevd. Gjort i eksamenstiden, ikke fått noen tilbakemelding. Du må anse dette som notater bare....

Description

Spørsmål 1: Har Peder Ås hevdet en veirett over gårdsveien?

Partene i tvisten er Peder og Kalle.

Spørsmålet er om Peder har hevdet en veirett over gårdsveien.

Det rettslige grunnlaget for tvisten er hevdsloven § 7, jf. § 8 og §§ 2-6.

Av hevdsloven § 7 første ledd første punktum følger det at den som bruker tingen som om han var bruksrettshaver, hevder bruksrett. Dette gjelder også veirett, jf. Andre punktum. Av § 7 annet ledd er det klart at man skal se hen til §§ 2-6 ved vurderingen av om det er hevdet en veirett.

Av § 2 første ledd følger det at den som har en ting “som sin eigen” “20 år i sammenheng” kan hevde.

Den første problemstillingen blir om Peder har brukt veien “som sin eigen”.

En tolkning av ordlyden tilsier at man må ha brukt veien som om man hadde rett til det. I vårt tilfelle har Peder brukt veien om vinteren. Han brukte den som om han hadde rett til dette.

Delkonklusjonen er at Peder har brukt veien “som sin eigen”.

Videre må dette ha skjedd 20 år i sammenheng. I § 8 følger det av første ledd at hevdstiden for bruksrett som ikke viser seg over en fast tilstelning må foregå i 50 år. Unntaket er dersom det handler om en “naudsynt veg”.

Problemstillingen blir om veien Peder bruker er “naudsynt”.

Ordlyden tilsier at bruken må være nødvendig. Ofte handler dette om et sted hvor det kun er én adkomstvei til eiendommen. I vår tilfelle er det derimot klart at eiendommen har to alternative veier. Dette trekker i retning av at veien ikke er nødvendig. Allikevel gjør lokale terrengforhold at den andre veien ikke kan brukes om vinteren, noe som må tillegges avgjørende vekt. Veien over gårdsveien må da sies å være nødvendig for Peder om vinteren.

Delkonklusjonen er at veien Peder bruker er “naudsynt”.

Ettersom bruken er nødvendig, vil hevdstiden være 20 år istedenfor 50 år. I vårt tilfelle begynte Peder å bruke veien i 1989. Først 21 år senere, blir han konfrontert. Vilkåret om hevdstid er derfor oppfylt.

I tillegg til at vilkårene i § 2 må være oppfylt, stilles det et krav om at hevderen må være i aktsom god tro, jf. § 4. Aktsomhetsnormen er objektiv, dvs. at man som utgangspunkt stiller samme aktsomhetskrav til alle personer.

Problemstillingen er om Peder var i god tro i hele hevdstiden.

I vår sak fikk Peder beskjed om at det var inngått en muntlig avtale om veirett. På denne måten vil et normalt menneske stole på det som blir sagt, noe som må tillegges en del vekt i vurderingen. I tillegg er det klart at Peder hadde kjørt på veien i over 20 år. På denne måten hadde det vært vanlig å tro at eieren av gårdsbruket hadde protestert dersom Peder ikke hadde hatt en slik rett. Allikevel er det klart at Peder ikke var på eiendommen mer to-tre ganger fra oktober-mars hvert år. På denne måten var det kanskje ikke så lett for Kalle å merke at Peder brukte veien hans. Allikevel lå veien kun 100 meter fra gården. For Kalle var dette hans faste eiendom, det vil si at i løpet av 20 år vil det være naturlig at han må ha sett Peder bruke veien og at han da burde sagt ifra, noe som får mye vekt i vurderingen.

Et spørsmål som dukker opp ved vurderingen er hva slags rolle skiltet får. Det var jo satt opp et skilt der det stod “privat vei (…) - uvedkommende ingen gjennomkjøring”. Når man leser et slikt skilt er det ganske klart at man ikke har lov å kjøre der. Peder burde da kanskje undersøkt. Allikevel ville det ikke vært naturlig, da Marte fortalte at det var avtalt en veirett. Skiltet kan jo ha stått der for at andre (som ikke hadde avtale), ikke skulle bruke veien. Dette er jo ikke unormalt. Dette momentet tillegges derfor ingen vekt. En ting til som var klart var at skogsveien var tinglyst, mens denne veien over gården ikke var det. Det er mulig at et normalt menneske da ville lurt på hvorfor kun den ene veien var tinglyst. Allikevel ville det ikke falt noen inn å undersøke dette, dersom man hadde fått beskjed om at en avtale var inngått.

Momentene med at Kalle ikke har sagt ifra og at Marte informerte om at en avtale var inngått, trekker sterkt i retning av at Peder var i god tro. Det at kun den ene veien var tinglyst, og at det stod et skilt foran veien, har ikke bragt Peder ut av den gode troen.

Delkonklusjonen er at Peder var i god tro i hele hevdstiden.

Hovedkonklusjonen er at Peder har hevdet en veirett over gårdsveien.

2. Har Hans Tastad ekstingvert/utslettet veiretten?

Partene i tvisten er Hans og Peder.

Spørsmålet er om Hans har ekstingvert veiretten.

Det rettslige grunnlaget for tvisten er tinglysingsloven §§ 20 og 21.

Selv om Hans har utslettet Peder sin rett etter § 20 første ledd, er det klart at for rettserverv ved hevd har tinglysning ingen betydning, jf. § 21 andre ledd.

Konklusjonen er da at Hans ikke har ekstingvert veiretten.

3. Har de fradelte tomtene veirett over gårdsveien?

Partene i saken er Hans og barna til Peder.

Spørsmålet er om de fradelte tomtene har veirett over gårdsveien.

Det rettslige grunnlaget for tvisten er servituttloven og rettspraksis.

Av servituttloven § 1 følger det at loven viker for avtaler. Utgangspunktet er at veirettigheters omfang beror på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget, hva enten stiftelsesgrunnlaget er avtale, ekspropriasjon eller hevd, jf. Rt. 2015 s. 120.

Det er ingen holdepunkter for at spørsmålet om å avgi veirett til senere fradelte parseller, var tema mellom eierne av Jammerdalen og den tjenende eiendom i hevdsperioden. Spørsmålet vil derfor bero på den deklaratoriske bakgrunnsretten.

I dommen nevnt over ble det sagt at i rettspraksis har det blitt lagt til grunn i en rekke dommer at under visse forutsetninger gir en avtalt veirett også rett til videre avgivelse ved fradeling av parseller. Selv om det i vår sak ikke direkte er avtalt noe, må hevd også være omfattet. Dette følger av avsnit 24 i dommen.

I servituttloven § 9 står det at en rettshaver kan avhende hele eller noe av retten sin til hvem han vil, så lenge dette ikke fører til en økning i “tyngsla”. Dette leder oss over i servituttloven § 2.

Avgjørende for vurderingen er om en avgivelse av veirett ved fradeling av parseller er «urimeleg eller uturvande» til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom, jf. Servituttloven § 2.

Det er klart at det foreligger en ulempe for Hans. Det at flere biler bruker veien, vil gi mer støy og støv blant annet. Det er også på det rene at bruken ikke er unødvendig, da hyttene trenger veien for å komme seg til eiendommene, spesielt på vinteren.

Problemstillingen blir ulempene er “urimelige” for Hans.

Ordlyden trekker i retning av at noe er urettferdig. Den viser til en tålegrense. Ulempene må være over det Hans skal finne seg i. Ved vurderingen skal det etter § 2 andre ledd legges vekt på formålet med retten og hva som følger av tida og tilhøva.

Formålet med retten var at eiendommen skulle ha en vei å kjøre på om vinteren. Utover dette er det ingenting i faktum som tyder på noe annet. Formålet vil derfor være oppretthold ved at de utparsellerte eiendommene får veirett, noe som får en stor del vekt i vår vurdering.

Når det kommer til tida og tilhøva, er det normalt at flere og flere skaffer seg hytter. Det følger av dommen Rt 1973 s. 229 at “En viss utbygging i form av hytter og landsteder må etter forholdene i distriktet i dag ses som en naturlig utvikling”. Dette er noe som må tillegges mye vekt i vår sak. Dette kan ikke komme som et sjokk for Hans.

I Deinboll-dommen var det en eier som utparsellerte et tomtefelt med 36 hytteeiendommer. Disse gav han veirett. Høyesterett kom til at de andre

naboene ville bli påført ikke uvesentlig ulemper. I vår sak er det derimot kun snakk om totalt 4 hytter. En økning fra 1 til 4 vil derfor ikke kunne anses som mye, noe som må få en del vekt.

Delkonklusjonen er at ulempene ikke er urimelige for Hans.

Konklusjonen er at de fradelte tomtene har veirett over gårdsveien.

4. Har gårdseierne rett til å kjøre på gårdsveien hele året?

Det rettslige grunnlaget for tvisten servituttloven.

Av servituttloven § 1 følger det at loven viker for avtaler. Utgangspunktet er at veirettigheters omfang beror på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget, hva enten stiftelsesgrunnlaget er avtale, ekspropriasjon eller hevd, jf. Rt. 2015 s. 120.

Peder hadde alltid kun benyttet veien om vinteren, da den andre veien ikke var kjørbar. Det var slik han hevdet retten. Isolert sett trekker dette i retning av at de fradelte tomtene kun har veirett om vinteren. Allikevel kan det tenkes at de allikevel kan ha veirett. Behovet for en tidsmessig tilpasning kan stå sentralt.

Rt. 2015 s. 120 gir også her veiledning, da Høyesterett kom til at en hevdet veirett har tilsvarende innhold som om retten var stiftet ved avtale. Her vil man også komme over i en vurdering etter servituttloven § 2 – dvs. om utnyttelsen er «urimeleg eller uturvande»

Som nevnt tidligere er det klart at det foreligger en ulempe.

Problemstillingen er om bruken er “uturvande”.

En tolkning tilsier at noe er unødvendig. Det skal legges vekt på formålet og tida og tilhøva.

Formålet er å ha en kjørevei om vinteren. Dersom de bruker gårdsveien om vinteren og den andre veien resten av året, er formålet opprettholdt.

Med tida og tilhøva, flere vil ha vei helt opp til hytta. Men det gjør ingenting om de benytter to forskjellige veier.

Naboloven: teknisk og økonomisk mulig:  Det er teknisk mulig å kjøre den andre veien resten av året.  Det er også økonomisk mulig.

Bruken vil være uturvande.

Konklusjonen er at de ikke har rett til å kjøre på gårdsveien hele året....