Øvingsnotater POL1001 bred gjennomgang av undervisning PDF

Preview

Summary

Download Øvingsnotater POL1001 bred gjennomgang av undervisning PDF

Description

Oppsummering politisk atferd eksamen

Klassiske valgmodeller- Michigan, rasjonalitets, skillelinjemodellen Ideologiske dimensjoner Ulike former for politisk deltakelse:   

Tradisjonell valgdeltakelse Utenfor valgkanalen Tre ulike idealer om politisk deltakelse: konkurransedemokrati, deltakerdemokrati og samtaledemokrati

Partier:    

Sakseierskap Taktisk stemmegiving Partitypologier Hvem er politikere (representative nok?)

Politikkens medialisering      

Medievriding Medieubehag Agendasetting Priming Framing Seleksjonseffekt

Klassiske valgmodeller

Michigan modellen, trolig den mest berømte av alle valgmodeller. Sosialpsykologisk valgmodell. Det sentrale begrepet i denne modellen er partiidentifikasjon. Partiidentifikasjon kan enkles beskrives som et psykologisk bånd mellom velger og parti. Finnes et lojalitetsbånd mellom velger og parti. Velgeren tenker på seg som tilhørende til det politiske partiet. I sin tankeverden er vedkommende en del av partiet, det er uavhengig om vedkommende er partimedlem eller ikke, det er et mentalt fenomen. Rundt partiidentifiksasjonen ble det etablert en velorganisert og stabil holdningsstruktur. Velgeren adopterer argumenter som politiske partier identifiserer seg med og at holdninger til velgeren kommer til å ligne mer og mere til partiet vedkommende identifiserer seg med. Homing- når en person forlater partiet på grunn av en ekstrem presidentkandidat eller lignende, unngår å stemme på partiet, men returnerer til partiet når den gitte politikeren har forlatt det. Selve begrepet partiidentifikasjon blir sterkt knyttet til en målemetode. Partiidentifikasjon har to komponenter: retning og styrke Retning: mange føler seg som tilhengere av et bestemt parti, mens andre føler seg ubundet av partiene. Styrke: tenker du på deg selv som sterkt overbevist tilhenger av paritet, eller er du ikke særlig overbevist?

Når man har kartlagt hvilken retning identifikasjonen går i, måler vi styrken, altså hvor sterk er partiidentifikasjonen. Kombinasjonen av retning og styrke gir i USA en skala der man har et naturlig midtpunkt. De som ikke føler seg knyttet til noe parti overhode. Modellen oppfattes partiidenfifikasjon som siste variabel før valghandlingen. Denne modellen har en mye videre forklaringsbase enn bare partiidenfifikasjon. Økonomisk struktur, sosiale skiller og historiske motsetninger Gruppe lojalitet, partiidenfifikasjon, stridsspørsmål, kandidatimage, valghandling. Begrepet partiidenfifikasjon samler opp alle variabler som ligger bak i det som betegnes som en årsakstrakt.

Dersom velgeren har en holdning til et stridsspørsmål enn hva paritet har kan det resultater i hjemmesitting, eller at de stemmer på andre partier. Kandidatimange, velgerne reagerer i høy grad på skiftende kandidater.

Partiidenfifikasjon går i arv. Det som avgjør når partiidenfifikasjon utvikles og blir sterkere er ungdommenes evne til å ta til seg partiidentifikasjonen. Det tenker man seg skjer i det som kalles de formative årene. Mellom 15 og 25 skjer denne prosessen. Viktigste politiske oppvåkningen i et menneskes liv, og det formes en orientering som vil følge vedkommende store deler av livet. Michigan modellen i Europa? Flerpartisystemet gjør at en må skille retning og stryke i partiidentifikasjonen. Retningen sier mer om styrken enn egentlig variablene som skal måle styrken. Forklaringen ligger i retningsvalget og ikke i styrken. Europeiske velgere virker ikke å ha en begrepsmessig distinksjon mellom partipreferanse og identifikasjon. Derfor blir det et problem å snakke om at det ene kan være årsak til det andre. Mange velgere i Europa identifiserer seg med flere partier. Velgerne har to eller tre partier de kan tenke seg å stemme på. De går inn når et valg nærmer seg med en uavklar holdning til hvilket parti de skal stemme på. Klassetilhørighet og partiidenfifikasjon henger sammen. Partiidenfifikasjon i Norge har gått mye opp og ned. Mulige årsaker til svekket partiidentfikasjon Stridsspørsmål på tvers av partiskiller (EU). Mange velgere opplever at det partiet de har fulgt i tykt og tynt velger et annet standpunkt om EU medlemskap enn dem selv. Økt sosial og geografisk mobilitet. I vårt samfunn er den geografisk og sosiale mobiliteten uten sidestykke i historie. Masseutdanning. Partiene har endret seg i sin karakter. Masseparti- store sosialdemokratiske partiene som tok sikte på å organisere arbeiderklassen. Det har skjedd en historisk bevegelse bort fra masseparti, til folkeparti ( catch all partier). De appellerer til velgeren på grunnlag av holdninger fremfor sosiale status og klassetilhørighet. Massemediene har i noen grad erstattet partiene som informasjonskanaler. Man trenger ikke være partimedlem for å være informert. Forskjellen på partiidentifikasjon og partipreferanse:

Rasjonalitetsmodellen (Rochester modellen).

Sentralt begrep i denne modellen er den rasjonelle aktør. Teori som tenker på velgeren på en helt annen måte enn Michigan modellen. Inspirasjonen i denne modellen kommer først og fremst fra økonomi. Rasjonell i denne forstand er ikke fornuftig, men rasjonell i en helt bestemt mening, det handler om at aktøren beskrives som en aktør som vurderer det beste middelet for å nå et gitt mål. Det betyr at målet er eksogent, det er gitt utenfor modellen. Målet kan være å knuse USA, det handler om å det å bombe ulike mål er mest mulig effektivt.

Hvordan handler den rasjonelle aktør? Kan alltid ta en beslutning når han får valget mellom alternativer. Informasjon: alltid i stand til å avgjøre om et mål er overordnet, underordnet eller indifferent i forhold til andre mål. Transitiv (entydig) preferanserangering. Konsistent: velger alltid det høyest rangerte alternativet Stabil: gjør alltid samme valg mellom samme alternativer.

Lommebokvelgeren- økonomisk stemmegiving. Hypotesen er at velgeren støtter det partiet som sikrer hans personlige interesser. Velgeren investerer stemmen sin i et parti sitt program. Gjør en investeringsbeslutning. Hvis velgeren virkelig er rasjonell tenker han som en investor. Hvor får jeg mest avkastning på pengen mine. Denne tesen har empiriske problemer. Velgerne er mer opptatt av hvordan det går med nasjonens økonomi, fremfor sin egen. Det viser seg at velgerne i større grad er tilbakeskuende. Vurderer partiene sine historiske fortid, fremfor hva de sier de vil gjøre i framtid. I forskningslitteraturen beskrives velgerne mere som bønner enn investorer.

Alternativ hypotese om økonomisk stemmegiving. Belønning eller straff for regjeringen sin fortid når de stemmer. Er RC- forutsetningene realistiske? Logisk system av påstander som gjør det lett å se hva som kan være feil. Hva betyr det at målene er gitt utenfor modellen, hvem sine mål er det? Rasjonalitetsmodellen fokuserer på situasjonsbestemt atferd. Raske atferdsendringer Modellen er fattig den forklarer ikke hvordan målene velges. Hvordan velgernes oppfatning om spørsmål og verdiene deres faktisk utvikles. Kan ikke rasjonalitetsmodellen gjøre det. Den er strammere i sin logiske oppbygging og prediksjonene blir mer entydige, men blir fattige på en rekke områder. Skillelinjemodellen

Hovedargument: historiske motsetninger nedfeller seg i massepolitikken. Det skjer på en måte i flere trinn. De sentrale begrepene i skillelinjemodellen er - Skillelinje - Fastfrysing - Alignment Sentrale navn: Rokkan, Lipset og Valen

Skillelinjemodellen

Hva er en” skillelinje” tre ting: 1. Objektive forskjeller: Historisk skapte sosiale, økonomiske eller kulturelle skiller i befolkningen. Altså noe vi objektivt kan gå ut å studere. 2. Identifikasjon: Bevissthet om gruppetilhørighet og gruppeinteresser. Definert av sosiale og kulturelle skiller. Bestemte verdier og interesser knyttet til det å være en del av en slik gruppe. 3. Institusjonalisering: Interesseorganisasjoner og partier som forvalter gruppeinteressene. Enten fagforeninger eller ad hock organisasjoner eller politiske partier.

Tenkt som en sekvens, først oppstår de objektive skillene ut ifra noen historiske prosesser. På grunnlag av det skapes det en ide om identifikasjon, et skjebnefellesskap innenfor en gruppe og dernest vokser den politiske organiseringen frem. I Rokkans modell er det to store historiske prosesser, eller veikryss som han kaller det som definerer de objektive gruppene som prosessen starter med på mange vis. De historiske prosessene er nasjonsbyggingsprosessen, altså den som for Vest-Europa sitt vedkommende starter med frankerne etter vest Romerrikets sammenbrudd, og dernest den industrielle revolusjonen der England blir den førende nasjonen. Disse to historiske prosessene er opphav til tre typer av skillelinjer. Nasjonsbygginprosessen er kilde til territorielle motsetninger og motsetninger mellom sentral kultur og motkultur. Den industrielle revolusjonen er grunnlag for økonomiske skillelinjer. Helt konkret og anvendt på Norge er den territorielle skillelinjen det vi kaller sentrum periferi. Samlingen av Norge på mange måter er en stadig pågående prosess. Motkultur konfliktene handler om mange forskjellige ting. Det som handler om særlig religion utspiller seg ganske ulikt i forskjellige europeiske land. Rokkans teori er først og fremst en teori om hva som skjer i Vest-Europa, ikke Norge spesielt. I det perspektivet har man konflikter mellom den katolske kirke og den vestlige staten i mange land. Innenfor de

protestantiske landene mye en konflikt kontrollen om liturgien og utnevnelsen av prester og biskoper. Altså statskirke ordning mot det som blir kalt legmanns kristendommen i Norge. Blant motkulturer i Norge regner man også spørsmål om alkoholpolitikk og språkpolitikk. De to økonomiske motsetningene er først knyttet til at den industrielle revolusjonen skapte en folkevandring fra bygdene til byene. Der en stor del av befolkningen ble konsumenter av jordbruksprodukter og fisk og ut ifra det oppstår det en motsetning mellom produsenter og konsumenter i forhold til pris og rådighet. Den konfliktlinjen som har bidratt til å gjøre partisystemene i vest Europa delvis like.

Skillelinjer er opphav til partier Anvendt på norsk politikk De to første partiene i Norge er venstre og høyre. Venstre først, dernest høyre. Disse to partiene kan sies å representere mye av nasjonsbygging konfliktene slik de oppstod. Venstre var på mange måter utkantenes parti. I den menig av at venstre stod sterk i hele landet unntatt i Oslo. Venstre er ikke bare periferien sitt parti, men også motkultur partiet. En bred allianse av stavkirkelige, nynorsk, bønder, fiskere, folk som er knyttet til periferien på ulikt vis. Og som protesterer ikke bare mot embetsmenn som svenskekongen, men også mot en urban livsstil. 1883 var starten på innføringen av parlamentarismen. Starten på prosessen som leder fram til unionsoppløsningen i 1905. Arbeiderpartiet dannes i 1887. helt annet type parti. Blir dannet først og fremt av håndverkere, folk som er opptatt av spørsmål knyttet til arbeidskonflikter. Fra først av svært moderat, de møtes slett ikke på stortinget og det gikk mange år før Ap fikk sine første stortingsrepresentanter. 1920- bondepartiet. Bondepartiet var i utgangspunktet en næringsorganisasjon for norske bønner som en følge for den veldig markedsliberale politikken venstre regjeringen førte under første verdenskrig og årene etterpå, og den gjeldskrisen som det skapte. Så ble på en måte bonenæringen sterk presset. Mange bønner hadde på dette tidspunktet kommet i gang med mekanisering, da vi fikk en økonomisk deflasjon var det svært farlig for mange som hadde gjeld. Mange bønder gikk konkurs. 1923- NKP. En avskalling langs venstre høyre aksen og denne gangen mot venstre, de som er innafor KRF- 1933. en del høyrefolk på bygdene valgte å slutte seg til bondepartiet. KRF ble dannet på grunn av en nominasjonsstrid. Valgte å bryte ut å danne sitt eget parti. Ble dannet på grunn av indre uenighet i venstre.

Dette er på en måte bilde av et europeiske partisystem som Rokkan og Lipset så det for seg. De snakker om en frys situasjon som man mener skjer rundt 1920 i de fleste europeiske land. Frys situasjonen oppstår fordi alle grupper som blir definert av de to store revolusjonene, nasjoalstatsoppbygningen og den industrielle revolusjonen er definert av de partiene som eksisterer på dette tidspunktet. Sånn sett forestiller man seg på et vis at politikken er ferdig formet. At dette var bildet av europeisk politikk fra 1920- og til ubestemt tid framover. Det første politiske partiet vi får etter at frys har inntruffet er SV i 1961. Paritet var resultatet av storstile eksklusjoner fra ap. Partiet samlet NATO motstandere. Rokkan var ikke fremmet for noen vis at dette måtte føre til en revisjon av skilleloinjemodellen. Rokkan trekker frem utdanningsrevolusjonen som en ny skillelinje. 1973- frp. Først og fremst en skatteprotest parti. Et parti som protesterte mot velferdsstaten og de moderne velferdsordningene. Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter avgifter og offentlig inngrep. Fra først av var partinavnet hele partiets program. Det var først da en ung Carl I Hagen at paritet fikk hva man kan kalle en politisk Platform. Partiet ble gjenfødt i 1987 da innvandring blir temaet i paritet. 1988- miljøpartiet de grønne. Inspirert av dannelsen av et grønt parti i Tyskland. Partidannelsen i vår sammenheng bryter tydelig med utgangspunktet for skillelinjemodellen. Det er ikke nasjonsbygging, motkulturer, periferiene sine økonomiske interesser, konflikter i arbeidsmarkedet som danner utgangspunktet for disse partiene. Sånn sett skiller de seg innholdsmessig fra de fire tidligere partiene.

En av de sterkeste argumentene for skillelinjemodellen var klassestemmegiving. Grovt sagt var det at arbeiderklassen stemte på arbeiderpartiet, mens overklassen stemte på de borgerlige. Den beviste arbeiderklassen har krympet. Også motkulturene har vært i tilbakegang. De norske motkulturene, den aktive nynorskbrukere og de som er medlem av religiøse organisasjoner utenfor den norske kirke ha stabilisert seg. Mange av de som er aktive innenfor anhold er også religiøse, en god del av religiøse er også nynorsk brukere. Motkulturene ligger på et såpass lavt nivå i dag, sammenlignes med partiene som defineres av skillelinjemodellen. Kan skillelinjemodellen reddes av nye skillelinjer? Offentlig vs privat konsumpsjonssektor. Alle kan sies å være grunnlag for ulike skiller. Privat sektor har høyere lønn enn offentlig sektor. Det er stor forskjell i folks formue, det er betydelige forskjeller i kontruksjonsmønstret til folk, noen har høy, andre har lav levestandard. Forskjeller på kjønn i inntekter, pensjonsrettigheter og karrierevalg. De eldre generasjonene har plyndret naturen for naturressurser. Identifikasjon i offentlig vs privat sektor. Når det kommer til kjønnsforskjeller kan det sies at det forekommer en favorisering av visse skjønn.

Bartolini og Mair hevder at begrepet skillelinje omfatter tre forskjellige elementer. Et empirisk element, et normativt element og et organisasjonsteoretisk og atferdsmessig element. Det empiriske elementet peker på det sosioøkonomiske grunnlaget for skillelinjen, det normative understreker at en skillelinje forutsetter en kollektiv identitet der verdier og oppfatninger reflekterer en samhørighet innenfor en gruppe. Det tredje elementet, det organisatoriske/atferdsmessige tar utgangspunkt i at den sosio-økonomiske basis for en skillelinje i seg selv ikke innebærer noe form for organisering. Det er først når partier, fagforeninger eller organisasjoner etableres at de interesser som ligger til grunn for skillelinjen får et institusjonelt utrykk. Den organisatoriske institusjonaliseringen av skillelinjer er ikke minst viktig fordi skillelinjene etterhvert utvikler en autonomi i forhold til det økonomiske, kulturelle og politiske liv....