Jødedommen - Foredragsnotater 5 PDF

Preview

Summary

Jødedommen. Forelesning av Per E Haraldsen...

Description

Jødedommen Jødene fører sin tradisjon tilbake til 2. årtusen før vår tid. Både gudsfortellingene og den rituelle praksisen har gjennomgått store forandringer gjennom tidene. Det har vært mange forskjellige retninger og grupper som ble borte og ikke fikk noen innflytelse på jødedommen. Den fremstillingen av jødedommen som vi kjenner til, er derfor bare et bilde av den «seirende» regningens bakgrunn. Jødedommen er den dag i dag, fortsatt en levende religion, det vil si at eksisterende retninger endrer seg og nye bevegelser oppstår. Innenfor jødedommen har vi det vi kaller den store tradisjonen, som er den formelle og offentlige religionsutøvelsen vi kjenner til, og den lille tradisjonen, det folk faktisk gjør i sine hjem. Den rabbinske jødedommen ble utviklet etter Tempelets fall i år 70 e.v.t. Direkte videreføringer fra denne er den moderne ortodokse jødedommen og det som gjerne kalles tradisjonell jødedom. Det finnes andre nyere religiøse retninger som også har sin bakgrunn i rabbinsk tradisjon.

Den jødiske religiøse lovens definisjon på en jøde er en person som er født av en jødisk mor, eller er konvertert til jødedommen. Noen retninger godtar nå også barn med bare jødisk far som jøder, forutsatt at barna får tilknytning til et jødisk miljø.

Den tidlige historien Det som binder jødene sammen over landegrensene er overbevisningen om å tilhøre ett folk, Israelfolket. Dette folkets opprinnelse og rolle i verden, slik den er beskrevet i Den hebraiske bibel (GT), danner bakgrunnen for jødenes gudsforhold, etikk, identitet og rituelle liv. Israelfolkets historie begynner i bibelen med utvelgelsen av patriarken Abraham, som på Guds befaling drar med sin familie fra Meospotamia til Kanaan. Der inngår Gud en pakt med han og lover ham og hans etterkommere eiendomsretten til Landet Kanaan. Paktens tegn skal være omskjæring av guttebarn, en skikk som fremdeles praktiseres. Pakten skulle gå i arv gjennom Abrahams hustru Sara, og dere felles sønn Isak. Sønnen Ismael, som Abraham fikk med sin egyptiske tjenestekvinne, ble far til de arabiske folkene. Abrahams sønnesønn Jacob gir nasjonen dens navn når han får beskjed om å skifte til navnet Israel, som betyr «Guds kjemper» eller «han som Gud kjemper for», og det er hans sønner som etter tradisjonen ble de israelittiske stammenes forfedre. Abraham, Isak og Jakob kalles Israels patriarker.

Jacobs sønn Josef tjener hos den egyptiske farao, og da det blir hungersnød i Kanaan, flytter også Jacob og hans andre sønner etter. Israelittene opplever gode tider og blir til et stort folk. Men i andre Mosebok fortsetter fortellingen, ved at en farao som ikke kjente Josef gjør dem til slavearbeidere. Gud griper nå igjen inn i historien og velger Moses som sitt redskap til å befri israelittene, men første etter at Gud har vist sin makt overfor egypterne, får folket endelig dra. Denne befrielsen ble et helt folks grunnleggende nasjonale skapelsesmyte og fokus for jødisk tradisjon. Tradisjonen gjenoppleves hvert år under pesah- festen. I følge mosebøkene blir de israelittiske slavene til et fritt folk i løpet av den 40 år lange vandringen gjennom Sinaiørkenen. Gud inngår en gjensidig pakt med dem, som innebærer at de skal innta en særstilling blant nasjonene og være han hellige folk. På Sinaifjellet mottar Moses De ti bud og de andre lovene og forskriftene som inngår i den religiøse loven....