Norges historie - frå istid til i dag PDF

Preview

Summary

Notater fra Norges historie: Fra istid til idag....

Description

Norges historie -frå istid til i dag

1814 Selvstendighet og ny union Då året 1814 begynte, bestod fremdeles unionen mellom Danmark og Norge, og rikene ble styrt av en eneveldig konge. I noen hektiske sommermåneder var Norge et selvstendig rike med egen konge og en grunnlov bygd på folkesuverenitet. Om høsten ble landet tvunget inn i en ny union – denne gang med Sverige.

Danmark- Norge velger Napoleon I 1792 erklærte Frankrike krig mot Østerrike og Preussen, og nå raste krigen i Europa helt frem til 1814. Gjennom en fin balanse gang klarte Danmark- Norge å holde seg nøytralt. Rikene utnyttet krigskonjunkturene, og borgerskapet i Norge tjente store penger. I samtiden snakket man om en «gullalder» for skipsfarten og eksportnæringene. Men det var vanskelig å holde seg unna dragsuget. Land etter land måtte velge en av det to hovedmotstanderne – keiser Napoleon Bonaparte i Frankrike eller sjømakten Storbritannia. Britene ville hindre nøytrale skip i å frakte varer til Frankrike, og britiske krigsskip visiterte dansk-norske handelsfartøyer. For å beskytte handelen lot kongen skipene gå i konvoi, og krigsskip fulgte med. Denne utfordrende politikken resulterte i at en britisk flåte angrep København i 1801, og etter et kort og blodig slag tvang britene Danmark-Norge til å oppgi konvoifarten. Fra nå av kunne britiske krigsskip fritt kontrollere lasten til dansk-norske handelsfartøyer. I september 1807 angrep Storbritannia på nytt. Soldater gikk i land på Sjælland, og krigsskip bombanderte København. Britene tok med seg største delen av den dansk-norske krigsflåten, i alt 37 store fartøyer og noen mindre, fordi det fryktet at den kunne falle i Napoleons hender. For Danmark-Norge var dette slutten på et århundre med fred. Elleve dager etter det såkalte «Flåteranet» valgte kong Frederik 6. å alliere seg med Napoleon. Men dette ble skjebnesvangert for Norge fordi rikene forpliktet seg til å delta i blokaden av Storbritannia. Kongen hindret at Napoleon angrep Danmark og hertugdømmene i Schleswig-Holstein, men for Norge betydde avtalen at landet ikke fikk forsyninger fra utlandet.

Krig og blokade Da krigen mot Storbritannia var et faktum, fikk Norge problemer fordi britene hindret norske skip i å frakte trelast, fisk, jern til utlandet. Norge var avhengig av korn fra Danmark, men også denne handelen ble kraftig redusert. I denne situasjonen ble kongen nødt til å oppgi helstatspolitikken. Han opprettet en regjeringskommisjon i Kristiania som skulle styre landet under blokaden. Helt isolert ble Norge da Danmark-Norge og Sverige kom i krig i 1808. Tidligere på året hadde Russland erobret Finland fra Sverige, og svenskekongen, Gustav 4. Adolf, ønsket å erobre Norge som erstatning for tapet. Men det gikk ikke slik kongen ville. De norske bondesoldatene forsvarte seg godt og slo svenskene i flere mindre slag i Sør-Norge. På slutten av året inngikk partene våpenhvile, og ved freden i 1809 ble alt som før mellom de to rikene.

I Sverige hersket det misnøye med kongen. Tapet av Finland og det mislykkede felttoget mot Norge førte til at Gustav 4. Adolf måtte gå av. Hans gamle barnløse onkel ble valgt til ny konge under navnet Carl 13. og det var åpenbart at Sverige trengte en handlekraftig tronfølger. Valget falt på en av Napoleons generaler, Jean Baptiste Bernadotte. Han kom til Sverige som kronprins i 1810 og tok navnet Carl Johan. Fra nå av var kronprinsen Sveriges ubestridte leder, og målet hans ble å erobre Norge. Både borgerskapet og vanlige folk ble hardt prøvet i årene etter Flåteranet i 1807. Trelasthandelen og fiskeeksporten led. Verst gikk det ut over Østlandsområdet, som var avhengig av korntilførsel fra Danmark. «Her høres ikke annet enn jammerskrik etter korsn og mat,» skrev ev kjøpmann i mai 1809. Flere ganger hadde regjeringskommisjonen i Norge krevd at kongen skulle legge om utenrikspolitikken. Likevel stod Frederik 6. fast på alliansen med Napoleon og blokaden av Storbritannia. Men sommeren 1809 forstod også kongen at misnøyen i Norge kunne sprenge unionen. Derfor tillot han at Norge igjen kunne selge trelast til Storbritannia mot at britene lot kornskuter seile fritt mellom Norge og Danmark. Denne «lisenshandelen» reddet borgerskapet i Norge fra å bli ruinert og folk på Østlandet fra sultedøden. Krisen var foreløpig over. I 1812 angrep Napoleon sin gamle allierte, Russland. Fordi krigen ble utvidet, ble Frederik 6. tvunget til å oppgi lisenshandelen. På Østlandet var sommeren usedvanleg kald dette året, og avlingene ble minimale. I Nord-Norge slo fisket feil, og kornet frøs. Over hele landet hersket sult og nød, og døden var en flittig gjest. Flere steder reiste bøndene seg, men som i Lofthus`og Hauges dager rettet de misnøuen mot kjøpmenn og embetsmenn – ikke mot kongen og hans utenrikspolitikk. Napoleons nederlag i Russland ble begynnelsen til slutten for keiseren selv og for den dansk-norske helstaten. Sverige sluttet seg til Napoleons motstanderen, og stormaktene lovte Carl Johan Norge dersom han var med på å knuse Frankrike. Etter seieren i slaget ved Leipzig i 1813 brøt Carl Johan ut og marsjerte mot Danmark. Etter en kort krig måtte Frederik 6. gi seg, og 14.Januar 1814 godtok han en fredsavtale i Kiel. Der avstod han Norge til Kongen av Sverige. Den 434 år lange foreningen mellom Norge og Danmark var over.

Prins Christian Frederik og Grunnloven Da nyheten om Kielfreden nådde Norge, hadde landet en selvskreven leder. Det var den dansk-norske tronarvingen, prins Christian Frederik, som kongen hadde utnevnt til stattholder våren 1813. Prinsen var bare 26 år gammel og uten administrativ og militær erfaring, men han var begavet, arbeidsom, vakker og sjarmerende. Hans viktigste oppgave var å sikre unionen med Danmark for Frederik 6. og seg selv. Christian Frederik nektet å godta Kielfreden, og han begynte straks å arbeide for å styrke sin egen stilling i Norge. Offisielt var Frederik 6. motstander av dette. Han var bundet av den traktaten han hadde undertegnet i Kiel, men underhånden støttet han arveprinsens planer. Kanskje var ikke den norske kronen tapt! Få dager etter at Kielfreden var undertegnet, lot kongen i all hemmelighet kornskuter seile til Norge. Svensker og briter måtte ikke få vite om det dobbeltspillet han førte.

Kielfreden er fredsavtalen som ble inngått i Kiel 14. januar 1814 som forpliktet Danmark til å avstå Norge til Sverige etter Napoleonskrigene. Avtalen ble framtvunget etter at svenske militære styrker okkuperte Slesvig og Holstein i desember 1813. Etter en måneds våpenhvile ble det inngått en fredstraktat mellom Sverige og Danmark, framforhandlet med østerriksk og britisk assistanse.

Christian Frederiks fremste motstander i Norge var grev Herman Wedel Jarlsberg (17791840). Under blokaden og nødsårene hadde arbeidet for at Norge skulle gå i union med Sverige. Han hevdet at bare en varig fred med svensker og briter kunne sikre utenrikshandelen og korntilførselene, og slik ville en union med Sverige være til gode både for borger og bonde. Men Wedel og hand tilhengere ønsket at Norge skulle være en egen stat, og felles med konge med Sverige skulle ikke hindre en utstrakt norsk selvstendighet. Likevel seiret Christian Frederiks linje. Bådene til Danmark var fremdeles sterke, og prinsen kontrollerte den norske statsadministrasjonen med lojale embetsmenn. Selv om Carl Johans agenter forsøkte å påvirke nordmennene, var prinsens propaganda mer effektiv. Han talte og skrev om «det elskede norske folk» og om Norges «hell og heder». I slutten av januar reiste han fra Kristiania til Trondheim for å vinne støtte, og i dagboken skrev han: «Jeg talte til folket overalt hvor der bød seg en leilighet, og jeg forsikret det om at jeg ikke ville svikte det, at Norge kunne og burde verge seg ved hjelp av sine sønners tapperhet.» Prinsen spilte på angsten for å komme under «det svenske åk» Den 16. februar 1814 innkalte Christian Frederik 21 av landets ledende borgere og embetsmenn til et møte på Eidsvoll. Dette «stormannsmøtet» skulle ta stilling til prinsens krav. Christian Frederik hevdet nemlig at han hadde arverett til Norges trone, og han ville ha enevoldsmakt i samsvar med den norske arveenevoldsakten av 1661. Men stormennene ville det annerledes. De ønsket en liberal forfatning, og en ny konge måtte velges av folket. Det var klart for alle at det var naturlig å velge prinsen, men han måtte akseptere at folket gav ham kongsmakt. Og Christian Frederik gikk med på stormennenes krav. Prinsen kjente godt til at embetsmenn og borgarskap i Norge var påvirket av frihetsidealene fra revolusjons- og napoleonstiden, og det ville være uklokt å utfordre mektige menn i den vanskelige situasjonen han nå stod i. Derfor bestemte Christian Frederik og stormennene i fellesskap at folket skulle velge representanter til en grunnlovgivende forsamling som skulle møte på Eidsvoll. De bestemte også at velgerne og de valgte representantene skulle avlegge en «folkeed» på at de ville arbeide for at Norge skulle bli selvstendig. Inntil videre skulle Christian Frederik lede landet som regent. I begynnelsen av april kom de første representantene til Eidsvoll. Påskedagen, den 10.april, møttes prinsregenten og de folkevalgte til gudstjeneste, og dagen etter åpnet Christian Frederik riksforsamlingen. I alt møtte 112 representanter - 18 forretningsmenn, 37 bønder og 57 sivile og militære embetsmenn. Prinsen deltok ikke selv i møtene, men han bodde på Eidsvoll og påvirket de beslutningene som ble fattet. Han hadde jo muligheter til å stille krav. Hvis grunnloven ikke falt i hans smak, kunne han nekte å motta kongevalget.

I riksforsamlingen delte representantene seg i to partier. Selvstendighetspartiet, som var det klart største, støttet Christian Frederiks linje, og lederen, sorenskriver Christian Magnus Falsen (1782-1830), var lojal mot prinsregenten. Unionspartiets leder var grev Wedel, og de fleste tilhengere tilhørte borgerskapet. De mente at Norge ikke kunne se bort fra Kielfreden. En ordning med Sverige var uungåelig. Eidsvollsmennene brukte seks uker på å utarbeide en grunnlov for Norge. Som forbilder brukte de flere grunnlover som var blitt til i revolusjons- og napoleonstiden, men det var den franske av 1791 som fikk størst betydning. Den forelå i norsk oversettelse da riksforsamlingen gikk i gang med arbeidet. Folkesuverenitet var ryggraden i den grunnloven som ble skapt. Maktene ble delt mellom Stortinget (nasjonalforsamlingen), domstolene og kongen etter Montesquieus prinsipp, men karakteristisk var det at kongen fikk stor makt. Han var den øverste militære leder, og han kunne erklære krig og slutte fred. Det lå også til kongen å kreve inn skatter og utnevne embetsmenn, og han hadde utsettende veto i lovsaker. Stortingets oppgaver var å gi lover og bevilge penger, men det skulle bare samles tre måneder hvert tredje år hvis ikke kongen bestemte noe annet. Når Stortinget skulle behandle lovsaker, var det delt i to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget. Stemmerettsreglene var liberale sett med samtidens øyne, for nesten halvparten av alle menn over 25 fikk stemmerett. Det betydde at bøndene fikk politisk innflytelse som velgere, men også som mulige stortingsrepresentanter, og ikke noe annet land kunne måle seg med Norge på dette punktet. Slik ble Eidsvollsgrunnloven et kompromiss mellom enevelde og demokrati. Den 17. Mai 1814 var grunnlovsarbeidet avsluttet, og riksforsamlingen valgte enstemmig Christian Frederik til konge i et fritt, selvstendig og uavhengig Norge.

Inn i union med Sverige Men farene var ikke langt unna. Stormaktene ante at Christian Frederik drev et dobbeltspill, og handelen mellom Danmark og Norge ble hindret av en ny blokade. På kontinentet var Napoleon slått, og nå var kronprins Carl Johan fri til å sette bestemmelse i Kielfreden ut i livet. Christian Frederik forsøkte å få stormaktene til å anerkjenne det selvstendige Norge, men han hadde ikke lykken med seg, og i slutten av juli gikk Carl Johan til angrep i Sør-Norge med 40-50 000 krigsvante soldater. Christian Frederik ledet en hær på 30 000 dårlige trente soldatar, og krigen ble kort. Nordmennene trakk seg tilbake og den 14.August inngikk partene våpenstillstand i Moss. Carl Johan godttok Eidsvollsgrunnloven som forhandlingsgrunnlag, og han lovte at svenskene ikke skulle foreslå andre grunnlovsendringer enn de som var nødvendige for at Norge kunne bli forent med Sverige. Av Christian Frederik krevde han at han skulle innkalle et ekstraordinært storting, frasi seg tronen og forlate landet. Og Carl Johan fikk sin vilje. Han slapp å hærta Norge med den bitterheten det ville ha ført med seg. Christian Frederik skrev ut valg til et ekstraordinært storting som møtte i Kristiania den 8. Oktober. To dager senere abdiserte kongen, og samme ettermiddag forlot han landet. Dette var slutten på Christian Frederiks eventyr i Norge, og det skulle ta 25 år før han kunne kalle seg konge av Danmark.

Stortinget vedtok straks at Norge skulle gå i union med Sverige, og nå begynte forhandlingene. Stort sett kom de norske forhandlerne vel fra det. Den nye grunnloven bestemte at den norske regjeringen måtte deles i to med en avdeling i Kristiania og en i Stockholm der kongen bodde, og Norge fikk heller ikke føre en selvstendig utenrikspolitikk. Men selv om alle så at Norge var den underlegne part i unionen, ble kongens makt svekket sammenliknet med Eidvollsgrunnloven. Han kunne ikke lenger erklære krig og slutte fred uten Stortingets samtykke. Han fikk heller ikke lov til å utnevne svensker til embetsmenn i Norge. Norge skulle også ha sitt eget flagg og sin egen bank, og i den reviderte grunnlovens første paragraf het det: «Kongeriget Norge er et frit, selvstædingt, udeleligt og uafhændeligt Rige forent med Sverige under een Konge.» Mye var vunnet i løpet av ti dramatiske måneder. Den 4. november var grunnlovsrevisjonen ferdig, og Stortinget valgte Carl 13. til norsk konge.

Fra 1814 til 1905 Krise og kamp for selvstendighet Økonomisk krise rammet Norge etter at Napoleonskrigene var over. Selv om blokaden ble opphevet, tok det tid før trelasthandelen med Storbritannia kom i gang igjen, britene la høy toll på norsk trelast for å beskytte importen fra Canada. Trelastkrisen rammet også skipsfarten, og den store brannen i plankelagrene ved Drammen i 1817 gjorde situasjonen vanskeligere. De aller fleste av de gamle, rike borgerne gikk konkurs i disse årene. Først og fremst var dette overklassens krise. Bøndene greide seg stort sett med det de produserte på gårdene sine og det de kunne bytte til seg. Markedsforholdene i utlandet betydde mindre for dem. Også staten tapte penger på etterkrigskrisen fordi utførselstollen betydde svært mye for statsinntektene. Som om ikke det var nok, hadde den unge staten en voldsom inflasjon. I årene før 1814 hadde kong Frederik 6. trykt sedler for å finansiere krigene, og det samme hadde Christian Frederik gjort i 1814. I Sverige satte kronprins Carl Johan og fulgte nøye med i det som skjedde i Norge. Var den norske staten for svak til å ha livets rett? I Norge mente de fleste ledende politikere at orden i pengevesenet var en forutsetning for å beholde selvstendigheten. Nordmennene lyktes, men det gikk langsomt. I 1816 innførte Stortinget pengeenheten speisdaler og opprettet Norges Bank. Nasjonalbanken fikk enerett til å utstede sedler, og spesialerens verdi skulle sikres ved et grunnfond i banken på 2-3 millioner spesidaler i edelmetall. Det var meningen at folk skulle gi frivillige bidrag til grunnfondet, men offerviljen var ikke stor nok. Derfor vedtok Stortinget «sølvskatten». Folk som hadde formue, måtte betale en særskatt til banken, men de kunne ikke bruke pengesedler, bare sølv. Over hele landet måtte borgere og bønder gi arvesølvet sitt til nasjonalbanken, men innbetalingen gikk sent, og først i 1842 hadde Norges Bank samlet så mye sølv at den kunne innløse sedlene. Men det var særlig gjeldsoppgjøret med Danmark som skapte spenning i forholdet til Sverige. Ved freden i Kiel hadde Carl Johan og Frederik 6. blitt enige om at Norge skulle betale sin del av den felles danske-norske statsgjelden, og omkring 1820 presset danskene på for å få det de hadde krav på. Men Stortinget var uvillig til å betale. Norge hadde aldri

godkjent Kielfreden, og staten var fattig. I denne situasjonen fikk Danmark støtte fra Europas stormakter, og Carl Johan, som var blitt konge i 1818, truet Stortinget: «Hvis dere vil vedbli å være uavhengig, så betal gjelden til Danmark. Hvis dere vil forenes med Sverige under den svenske forfatning, så betal ikke!» I 1821 meddelte kongen at han aktet å samle 6000 soldater i Kristiania til en militærøvelse. Nå fryktet Stortinget statskupp og gav etter. Norge måtte betale. Høsten 1814 hadde kronprins Carl Johan hatt hastverk med å få til en fredelig ordning med nordmennene, men kort tid etter at han hadde overtatt kongeverdigheten, mente han at tiden var moden for en grunnlovsrevisjon som styrket kongemakten på bekostning av Stortinget. En antidemokratisk reaksjon preget det politiske klimaet ute i Europa, og kongen håpet å vinne støtte for sin norgespolitikk hos stormaktene. Høsten 1821 foreslo han flere forandringer i Grunnloven. Kongen ville ha rett til å avsette alle embetsmenn unntatt dommere. Stortinget skulle samles bare hvert femte år, og kongen ville ha rett til å oppløse Stortinget og utnevne presidentene. Verst av alt var kongens krav om absolutt veto i lovsaker. Flere ganger ble disse forslagene satt fram under trusler om militær aksjon, men Stortinget gav ikke etter og avviste alle endringsforslag. Representantene så på 1814grunnloven som et vern mot ufrihet og en sterk kongemakt, og det embetsmannsdominerte Stortinget likte dårlig kongens angrep på embetsstandens posisjon i samfunnet. Heller ikke stormaktene kom Carl Johan til hjelp fordi de ønsket et Europa i maktbalanse. Et relativt selvstendig Norge skadet ikke stabiliteten, og for Russland var en styrket svensk kongemakt bent frem en trussel. Et annet stridsemne var 17.Mai. Helt siden 1814 hadde en del mennesker markert dagen, men utover i 1820-årene ble feiringen mer utbredt, noe Carl Johan likte dårlig. Han så på 17.Mai som en opprørets dag og mente at det var bedre å feire 4.november. Stortinget forsøkte å dempe frihetsgleden for å ikke utfordre kongen, men 17.Mai 1829 kom det til kraftige sammenstøt i Kristiania. Dampskipet «Constitution» kom til byen denne varme søndagen, og folk møtte opp og ropte hurra. På stortorget samlet det seg en stor menneskemengde, og myndighetene i byen satte inn soldater for å oppløse den fredelige folkemassen. Ingen ble drept, men «Torgslaget» fikk varige følger. Den svenske stattholderen i Kristiania, Balthazar von Platen, fikk folks vrede over seg etter den skandaløse militæraksjonen. Han sa selv at han var «nerspydd och nerspottad från alle sidor». Etter dette ble det umulig for kongen å utnevne en svenske til stattholder i Norge, og i årene som fulgte, ble det vanlig å feire 17. mai – igjen hadde Carl Johan lidd nederlag overfor nordmennene. Utover i 1830-årene stilnet striden noe, og da kongen døde i 1844, var han faktisk populær i Norge.

Embetsmannsstat og bondestorting Det er vanlig å kalle den norske staten i tiårene etter 1814, «embetsmannsstaten». Embetsmennene fra enevoldstiden beholdt sine maktposisjoner, og i lokalsamfunnet var amtmenn, fogder, sorenskrivere, prester og offiserer ubestridte ledere. I tillegg professorene ved universitetet, byråsjefene i de nye departementene og i fremste rekke kongens statsråder. I første halvdel av 1800-tallet hadde Norge om lag 2000 embetsmenn, men at standen var fåtallig, ble kompensert av samhold, standsbevissthet, selvrekruttering og innflytelse. Grunnloven av 1814 var først og fremst embetsmennenes verk, og det var embetsmennene på Stortinget som forsvarte den mot Carl Johans angrep i 1820-årene, for

vern om Grunnloven var det samme som vern om embetsmannsstaten. Grunnlovens bestemmelse om at to tredjedeler av stortingsrepresentantene skulle velges fra landdistriktene, hindret heller ikke embetsmannsinnflytelsen. Bøndenes politiske engasjement var ikke så sterkt, og ofte stemte de embetsmenn inn på Stortinget. Det forhold at Norge manglet en adel og et borgerskap som kunne utfordre embetsstanden sosialt og politisk, understreker ytterligere hvilken unik posisjon den hadde. I 18...