Verdenssamfunnet -langsvarsoppgaver til samfunnsfag prøve PDF

Preview

Summary

Flere langsvarssoppgaver (spørsmål og svar) som er nødvendige i kapittelet om "verdenssamfunnet" i samfunssfag VG1 (fikk en sekser med disse notatene til prøveforberedelsene mine)...

Description

Verdenssamfunnet langsvarsoppgaver «Definere begrepet makt og gi eksempler på hvordan makt blir brukt i verdenssamfunnet» Vi skiller mellom militær, økonomisk og ideologisk makt. Hvordan makten utøves, kommer an på hvilke midler det er tilgang på, om maktbruken er legitim, og hva man ønsker å oppnå. Makt handler om å være i stand til å få andre til å handle annerledes enn de ville ha gjort hvis de fikk bestemme selv. Makt er basert på ressurser siden de med makt har en ressurs som gjør dem mektigere enn de andre. I internasjonal sammenheng er makt det å kunne påvirke andre stater og få gjennomslag for sin egen stats interesser og verdier. Det finnes tre hovedformer for makt i verdenspolitikken: Militærmakt, Økonomisk makt og ideologisk/politisk makt. Hvordan landene utøver makten er avhengig av hvilke midler de har tilgang til, om maktbruken er autentisk og hva man ønsker å oppnå gjennom bruken av det. Militærmakt handler om militære styrker i landet /våpen. De fleste land som USA, Russland, Nord-Korea, Iran og Kina bruker militærmakt for å beskytte seg selv mot et angrep utenfra, eller som en trussel/til konkret å gå til angrep på andre land. Økonomisk makt er knyttet til rikdommen og fordelingen av godene i et land. En rik stat kan for eks. få andre til å endre sin politikk ved å nekte enkelte land lån, stoppe tilgangen på viktig og dyr teknologi, redusere/stoppe handelen med et land som ikke retter seg etter landets ønsker og interesser (eks. Norge, USA, Kina). Ideologisk/politisk makt er makt over verdier, tanker, følelser osv. og kort sagt, handler det særlig om å påvirke andre uten bruk av økonomisk/militær makt (overtalelsesmakt). Et land/organisasjon kan for eks. bruke felles verdier for å overtale og oppnå støtte til et annet land. Den kalde krigen (1945-1991) er et eksempel på en ideologisk krig mellom (øst og vest) forskjellige økonomiske systemer og politiske ideer/normer. Hvem har makt i verdenssamfunnet? I verdenssamfunnet finnes det ingen lovgivende, utøvende eller dømmende makt siden i en internasjonal sammenheng betyr mat å få gjennomslag for den enkelte stats verdier og interesser. Statene er suverene og har full selvråderett innenfor sitt territorium uten innblanding utenfra. Statene er de viktigste aktørene i verdenssamfunnet, og deretter er de største multinasjonale selskapene som for eks. McDonald's og The Coca-Cola Company. Deretter er de mellomstatlige organisasjonene som har stater som medlemmer (for eks. FN, NATO, EU, WTO osv.) En annen type organisasjoner er de ikke-statlige som Amnesty International som er sammenslutninger av frivillige organisasjoner fra flere ulike land som samarbeider mot et felles mål/bestemt sak. Det er viktig å vite at det er store forskjeller mellom de ulike statenes makt innenfor verdenssamfunnet siden det kan være noen supermakter som USA i verdenssamfunnet som har svært store maktressurser og som har større global makt enn andre stater. I tillegg er det lurt å ha et godt forhold til de med stor makt. Det internasjonale verdenssamfunnet som helhet er ikke demokratisk og dermed er det opp til statene selv å regulere forholdene seg imellom gjennom avtaler (for eks. handel) og andre ulike typer organisasjoner.

«Definere begrepet globalisering og vurdere ulike konsekvenser av globalisering» Globalisering utrykker en utvikling der geografisk avstand i stadig mindre grad skiller mennesker fra ulike deler av verden fra hverandre. Verden har blitt knyttet mer sammen både økonomisk, kulturelt og politisk. Det blir stadig mer samhandling mellom stater på ulike områder som for eks. handel, teknologi, kultur, økonomi, politikk og klima og det har ført til at ulike deler av verden har en økende avhengighet av hverandre. Noen av årsakene til at ulike deler av verden har større samhandling er pga. at transportmidlene har blitt bedre siden vi flytter store mengder med varer på kort tid fra et sted til annet, informasjons- og kommunikasjonsteknologien har blitt raskere og bedre utviklet, fjerning av handelsbarrierer som gjør det enklere å selge varer pga. lite hindringer, fjerning av restriksjoner på bruk av arbeidskraft fra andre land (for eks. EU/EØS) og også flere transnasjonale selskaper som eier/driver næringsvirksomhet i mange land. Alle disse punktene er den største delen av grunnen til globalisering. Selv om globalisering har skapt bedre samarbeid mellom ulike land i verden, har det også negative sider ved seg. På den ene siden har globalisering skapt et samfunn med mange muligheter. Det har for eks. blitt enklere å reise til andre land for å arbeide eller studere. Reise har blitt vanlig og vi må ikke flytte (dra langt for å få tilgang til ulike rike impulser fra andre land. Mange varer har blitt billigere og fordi de importeres fra land med produksjonskostnader som er lavere enn i Norge som for eks. Kina. På den andre siden har globalisering ført til større konflikt mellom folkegrupper siden tettere kontakt mellom kulturer/religioner fører ofte til konflikt og utfordringer. Det har blitt mer kulturell ensretting som betyr at de rikeste landenes kulturer overlever mens rester havner i en kulturell fattigdom. En økende andel internasjonal turisme/reiseaktivitet og transporten av varer bidrar til at det er lettere for sykdommene og også føre til en stor miljøbelastning. Globalisering fører også til urettferdighet og økonomisk sårbarhet siden mange kan oppleve sosial dumping og økonomiske kriser i en del av verden kan spre seg hurtigere til andre land som for eks. finanskrisen i USA i 2007.

«Gjøre greie for EUs mål og styringsorganene og diskutere Norges forhold til EU» Den europeiske union (EU) består av 27 nasjonalstater som er en internasjonal mellomstatlig organisasjon. EU-samarbeidet reguleres av ulike traktater, altså avtaler mellom flere stater som med jevne mellomrom blir reforhandlet og diskutert. I motsetning til FN, er EU mer forpliktende, og har et tettere samarbeid med bare medlemsland fra Europa. I 1957 hadde de 6 medlemsland mens i dag er det 27 medlemsland. Kort sagt er bakgrunnen for EU samarbeid på tvers av landegrenser. Opprinnelsen til dagens EU De seks indre landene; Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland undertegnet avtalen om Kull-og stålunionen i 1991 som trådte i kraft i 1952 og var forløperen til det som vi kaller EU i dag. Det at fiendene Tyskland og Frankrike begynte å samarbeide med hverandre ble da sett på som veldig fredsbevarende i Europa. De begynte å samarbeide om stål og kull. Bakgrunner var også frykt for at det skulle bli dannet en ny ideologisk krig mellom øst og vest. Stål og kull er viktige innsatsfaktorer innenfor våpenproduksjon og noen av disse seks landene hadde store ressurser av stål og kull så da fant de ut at hvis de fjernet toll fra disse landene og dermed kunne disse landene bytte og utnytte hverandres ressurser og fjerne handelshindringer som tollgrenser slik at det ble fri flyt mellom handelsvarer og tjenester og det var dette som var hovedgrunnen for dagens EU. Målet var å utvikle et frihandelsområde der varer som ble produsert i ett land, kunne selges på like vilkår i alle medlemsland. Denne avtalen varte frem til 2002. Stål- og kullunionen utviklet seg til Romatraktaten i 1958. EU startet med Romatraktaten og dermed utviklet en handelsunion som inneholdt det indre marked, der de skulle dele varer, tjenester, personer/arbeidskraft og kapital mellom seg og viske ut de geografiske grenser og bli en enhet for å kunne dele ressursene i Europa. I Romatraktaten fikk unionen navnet European Economic Corporation (EEC). EEC-unionen fjernet toll mellom medlemslandene på varer EU-organene opprettet. I tillegg ble EU-organene dannet i 1958, samtidig med Romatraktaten siden EU fikk flere medlemmer og organisasjon trengte bedre kontroll og struktur over politikken. I 1993 ble Maastricht-traktaten dannet som første til at medlemsstatene ble enige om å samarbeide tettere og innenfor flere områder og som omdannet det Europeiske fellesskap (EF) til den Europeiske Union (EU). Noen få år senere, i amsterdam-traktaten i 1999 ble det dannet en innføring av den økonomiske og monetære union da det ble innført felles valuta, euro og en sentralbank som bla. hadde ansvar for å fastsette en felles rentesats for alle EU-landene. EU-avtalen EU-avtalen i 1994; samarbeidsområdene var organisert i tre forskjellige søyler, men denne søylestrukturen bortfalt med Lisboa-traktaten i 2009. Det første samarbeidsområdet som omhandlet det indre markedet, varte helt frem til 1994. Etter 1994 utvidet dagens EU samarbeidsområdene til å gjelde mange andre områder av samfunnslivet (2.- og 3.søyle). EU er en overnasjonal organisasjon som betydde at EU kunne ta avgjørelser som alle medlemmene var forpliktet til å rette seg etter. Dette betyr at EU på noen områder kan ta en beslutning/ retningslinjer som gjelder alle medlemslandene, selv om enkelte av landene er imot og dermed er medlemmene forpliktet til å følge opp hvis et vedtak først er vedtatt. EU ble utvidet til å samarbeide på tvers av landegrenser om justis- og politisamarbeid (2.søyle) og utenriks-og sikkerhetspolitikk (3.søyle siden 1999). Norge har dannet en Schengen-avtalen der vi samarbeider med politiet og flyktningstrømmer i alle EU-land. I tillegg opprettet EU en EU-militær-hær i 1999 (største delen av grunnen til at Norge ikke vil være medlem i valget i 1994) for å forsvare seg sikkerhetsmessig mot angrep .o.l.

EU-mål En av de viktigste målene til EU er å bli en felles økonomisk stormakt mot de andre stormaktene i Europa, slik at medlemslandene kunne utnytte hverandres ressurser og dermed få et økonomisk samarbeid. I tillegg ville de fremstå som en «brobygger» i Europa for å forebygge konflikter og føre til fredssamarbeid og redusere hyppigheten av konflikter. EU mottok Nobels fredspris i 2012 pga. samarbeidet mellom landene i Europa. EU ville også få økonomisk/sosial utvikling i medlemslandene for å forebygge konflikter og redusere sannsynligheten for at opprør starter. Styringsorganene i EU Rådet for den europeiske union (Ministerrådet/Rådet) er EUs lovgivende myndighet sammen med Europaparlamentet. Statsråder fra hver av de 27 medlemslandene deltar i Rådet og alle viktige vedta blir godkjent her. Møtene er inndelt etter saksområder slik at de det er bare de statsrådene som det gjelder som møter og alle lovforslag som blir diskutert i kommisjonen må blir diskutert i Rådet for å bli godkjent. Rådet er satt sammen av de forskjellige landenes statsråder og det er lagt vekt på innbyggertallet som betyr at landet med størst folketall har mest makt. EU-kommisjonen er EUs utøvende og saksforberedende organ (også kalt «EUs regjering) og ledes av en EU-president sammen med de vanlige medlemmene som kalles for kommissærer (utpekt av regjeringen sin i hjemlandet sitt). Europakommisjonens oppgave er å forberede lover/saker og legge frem forslag til politikk som skal presenteres og behandles av Rådet. I tillegg har de ansvar for å passe på at medlemslandene gjennomfører vedtakene som er fattet. Europaparlamentet er EUs eneste folkevalgte organet som har ansvaret for lovgivning, budsjett og tilsyn. Det består av representanter som er direkte valgt fra de enkelte medlemslandene. Parlamentets president har en viktig rolle. Parlamentets medlemmer velger sin president for to og et halvt år. Fra januar 2017 er Antonio Tajani Europaparlamentets president. Parlamentet har økt mandattallet i takt med antall medlemsland. Parlamentet har beslutningsmyndigheten i lovsaker (sammen med rådet), godkjenner EUs budsjetter og er kontrollinstans for kommisjonen. Den siste funksjonen har blitt viktigere med årene og medfører en gradvis parlamentarisering av EU-systemet. Videre har det til oppgave å godkjenne nye medlemsland og traktater. Det europeiske rådet er EUs toppmøte og består av regjeringssjefene i de enkelte medlemslandene i EU. Rådet møtes ca. to ganger i året og trekker opp de viktigste politiske retningslinjene for samarbeidet og hvordan EU skal utvikle seg. Norges forhold til EU Norge er ikke medlem i den europeiske union (EU), men gjennom avtaler som EØS-avtalen og Schengen-avtalen og lignende avtaler er Norge tett integrert med EU. I og med at EU er en overnasjonal organisasjon så har det stor innvirkning på befolkningen i de forskjellige medlemslandene, inkludert Norge (hvis vi hadde blitt medlem). Folkeavstemningen i 1972 og da Sverige ble medlem i EU i 1994 viste at beslutningen til Norge var at størstedelen av Norges befolkning takket nei til å bli medlem i EU (mot 2.- og 3. søyle). Fortsatt i dag, er omtrent 70% av nordmenn mot EU. Men selv om det norske folk sa nei to ganger, er vi fortsatt tett knyttet til EU. Istedenfor gikk Norge, Liechtenstein og sveits og Island (EFTA-landene) inngikk i 1994 et samarbeid med EU som het EØS; det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. EØSsamarbeidet går på «det indre markedet», altså de fire frihetene; varer, tjenester, personer/arbeidskraft og kapital og dermed må Norge følge de samme retningslinjene som andre EU-land innenfor det indre markedet. . Det som er viktig å vite er at Norge fikk

inkludert i avtalen at fiske og landbruk (beholde noe av selvbergningsvarer/ være selvstendige og ta vare på landbruket vårt) var unntak fra EØS-avtalen og EU kunne dermed ikke bestemme/lage retningslinjer på disse områdene. I tillegg betaler Norge en stor sum for å være med i EØS heller enn å være fullverdig medlem- hele 97% av EØS-midlene. Dette medlemskapet regulerer stadig flere forhold mellom Norge og EU, siden hver eneste måned øker omfanget av EØS-avtalen. Den siste fredagen i måneden samles Liechtenstein, Island og Norge for å stemple/vedta nye lover i EØS-avtalen- Lover Norge ikke har vært med og fått bestemt over. Noen av de viktigste argumentene for å ikke bli medlem i EU er økende arbeidsledighet, større økonomiske forskjeller og et svekket demokrati (avgir suverenitet). Det er verdt å vite at motstanderne av at Norge skal bli tilhenger av EU, er derimot tilhengere av at Norge samarbeider gjennom EØS fordi det er nødvendig for et europeisk samarbeid på de områdene. Disse vil ha et samarbeid, gjøre handel, la folk reise og besøke EU, men det må være den norske regjering som styrer Norge og ikke dresskledde menn i Brussel. I tillegg fryktet nei-siden større økonomiske forskjeller hvis man skulle viske ut geografiske grensene og dele ressurser siden Norge har mange ressurser (olje, fisk osv.) internt i landet og andre land. Selvråderetten er bærebjelken i norsk EU-motstand. Hvis Norge blir medlem av EU kan retningslinjene som de danner gripe inn vår hverdag og på områder vi har lyst til å bestemme over selv. Mange motstandere synes ikke det er greit at folk i Brussel skal vedta lover og regler som skal gjelde oss, uten at vi er med og bestemmer. Dette kan minke folkestyret i landet og egen rådighet, i tillegg til at suvereniteten svekkes. Kampen for norsk fiskeri og landbruk gjør nei-siden sterk på bygda. På den andre siden er det viktigste argumentet for å bli medlem i EU, at vi får større medvirkning på beslutninger enn å stå helt utenfor og i tillegg øker freden med samarbeid sammen med reduserte konflikter i Europa. På den andre siden mener forkjemperne for Norge i EU at det vi trenger og vi får større medvirkning på beslutninger enn å stå helt utenfor og dessuten er vi økonomisk, sosialt og politisk avhengig av EU. De mener også at et land som for eks. Norge er bare sterke hvis de har en allianse som er sterke nok til å kunne konkurrere på globalt nivå, mot for eks. stormaktene USA og Kina. Hvis vi samarbeider i Europa har vi en sjanse, men ikke hvert land hver for seg. Norge er med på europeisk integrasjon, vi er det bare på en spesiell måte uten å være særlig klar over det selv. EU har blitt Norges viktigste samarbeidspartner. 80% av den norske eksporten som for eks. olje, gass, metaller og fisk går til land i EU. Det går ca. 84,2% av den norske eksporten til land i EU som for eks. olje, gass, metaller og fisk. Av de varene Norge importerer, er 68,5% av varene Norge importerer fra EU-land som for eks. transportutstyr og maskiner. EØS-avtalen har hatt og har i dag en stor betydning på de fleste samfunnsområder som økonomi, næringsliv, arbeidsliv, velferd, helse, distriktspolitikk, forskning, mat, utdanning, alkohol, grensekontroll, politisamarbeid, sikkerhets- og forsvarspolitikk og mye mer. Vi europeere kommer stadig nærmere hverandre. Svært mye av Norges framtid formes sammen med Europa. Det finnes gode argumenter- både for og imot norsk medlemskap i EU. Men hvor tette båndene skal bli, er opp til hver og en av oss og ikke bare en by i Belgia. Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) er en folkerettslig avtale som omhandler EFTAlandene Liechtenstein, Island og Norge, og de 28 EU-landene. Formålet med avtalen er å utvide EUs indre markedet ytterligere til å også omhandle de tre EFTA-landene. Hensikten med EØS-avtalen, sett fra norske øyne, er å sikre norske borgere trygge rammer som sikrer likebehandling for norsk næringsliv i EUmarkedet. Et godt EU-forhold er essensielt for Norge, ettersom 80% av vår totale eksport går til EU, mens tilnærmet 70% av vår import kommer fra EUs medlemsland. Likevel har vi valgt å si nei til fullverdig EUmedlemskap gjennom to folkeavstemninger i 1972 og 1994. Det er derfor interessant å se på hvorfor det norske folk valgte å si nei, når norsk næringsliv avhenger i så stor grad av EUs indre marked. I denne

«Gjøre greie for ulike forklaringer på hvorfor det finnes fattige og rike land, og diskutere tiltak for å redusere fattigdommen i verden» Fattigdom er en av de viktigste utfordringene verdenssamfunnet står overfor. Ekstrem fattigdom eller også kalt absolutt fattigdom innebærer at man ikke får dekket helt grunnleggende behov som mat, klær, hus osv. og lever med under 1,90 dollar om dagen. Relativ fattigdom er en form for fattigdom sett i forhold til størstedelen av befolkningen i et land. Hvert land fastsetter sin egen nasjonale fattigdomsgrense. I frika sør for Sahara lever litt under halvparten av befolkningen i ekstrem fattigdom. Det er viktig å vite at fattigdommen ofte er konsentrert i sør, i de fattige utviklingslandene mens i Nord befinner de rike industrilandene seg (forenklingsmodell av virkeligheten), altså nord-sør-forhold (Brandtlinjen). I 1990 var det 36% absolutt fattigdom i verden mens i dag er det 8,6% og dette viser dermed at i de senere årene har de fattige u-landene i sør gjort store framskritt. De som har gjort størst framskritt er landene i det østlige og sørlige Asia (for eks. Kina, Indonesia, India, Sør-Korea), store deler av Latin-Amerika (Mexico, Brasil, Chile) og i Afrika, sør for Sahara (Mosambik, Nigeria, Etiopia). Hva er grunnen til at fattigdom oppstår? Hva slags tiltak kan verden anvende for å redusere fattigdommen i verden? Fattigdom har mange ulike årsaker; både ytre årsaker og indre årsaker. De ytre årsakene handler om forholdet mellom de rike og fattige landene mens de indre legger vekt på selve forholdene innad i et enkelt land. Ett av de viktigste ytre årsakene til fattigdom er kolonitiden og imperialismen (1770-1960), da det var en mye kolonisering og utbytting. I 1880- og 1890årene (Berlin konferansen i 1884) ble Afrika delt mellom Frankrike, Belgia, Tyskland og litt senere Italia, mens Spania og Portugal utbygde sine kolonier ved kysten. Dette var et ledd i en rivalisering mellom stormaktene, altså en kamp om posisjon og makt i verdenssamfunnet på denne tiden og det gjaldt å være først ute med å legge krav om områder. Dermed hadde stormaktene større kontroll over de økonomiske ressursene i koloniene og dette bidro til sterk økonomisk vekst i de industrialiserte landene, på bekostning av koloniene i for eks. Afrika. De grunnleggende årsakene til fattigdom finnes derfor i arven fra kolonitiden og er også en av årsakene til at de tidligere koloniene har utfordringer med å konkurrere på fritt marked med industrialiserte land, etter frigjøringen og de ble dratt inn i et internasjonalt økonomisk system de ikke hadde forutsetninger for å konkurrere i. Noen av de andre ytre årsakene er gjeld, siden mange fattige land er tynget av gjeld til de rike industrialiserte landene i nord. Likevel, kan fattige land få redusert/slettet sin gjeld gjennom en ordning i FNs institusjon, Verdensbanken. Selv om Verdensbanken stiller strenge krav til at land skal få tilgang til disse ordningene vil...