Makroøkonomi - Sammendrag av alle modeller og teorier PDF

Preview

Summary

Sammendrag av alle modeller og teorier...

Description

Makroøkonomi AA-DD-modellen Forutsetninger og utledning av AA-kurven Vi antar at pengeetterspørselen er gitt ved prisnivå, rentenivå, og reelt BNP, der prisnivå og reelt BNP påvirker etterspørselen positivt og rentenivået påvirker etterspørselen negativt. Videre antar vi en likevekt i pengemarkedet som kan uttrykkes på følgende måte: D M =P× L ( R , Y ) , der MD er etterspørselen etter pengemengde, P er prisnivå og L(R,Y) er en funksjon av L som viser etterspørselen etter valuta der R er renten og Y er produksjonen. Vi har også at MS=MD, der MS er tilbudet av pengemengden. Vi kan da skrive om disse MS ligningene slik at vi får: =L ( R , Y ) . Vi antar også at udekket renteparitet holder. Denne P e ¿ E −E er gitt ved R=R + , der R* renten utenlands, Ee er forventet valutakurs på et E fremtidig tidspunkt og E er den nominelle valutakursen. AA-kurven består av ligningene ovenfor, og det er en negativ sammenheng mellom valutakurs og BNP. Valutakursen depresierer når vi øker produksjon.

Forutsetninger og utledning av DD-kurven Vi antar at samlet etterspørsel er lik samlet produksjon, altså Y=D der D er samlet etterspørsel og Y er samlet produksjon. Videre antar vi at privat konsum og import avhenger av disponibel inntekt. Dette gir ligning C=C ( Y D ) der C er privat konsum og YD er disponibel inntekt som er gitt ved følgende ligning: Y D =Y −T , der T er skatt. Vi antar også at eksport og import avhenger av realvalutakursen. Denne er gitt ved følgende ligning: E × P¿ q= , der q er realvalutakursen, E er valutakurs, P er prisnivå i hjemland og P* er P q× P prisnivå i utlandet. Denne kan vi skrive om slik at vi får E= ¿ . Vi har også at P q CA = EX ( )− ℑ ( q ,Y −T ) . CA står for current account, det er altså driftsbalansen. EX er eksporten og er en funksjon av q. IM står for importen og er en funksjon av q og disponibel inntekt Y-T. Vi antar også at Marshall-Lerner betingelsen holder. Den forteller oss at dersom alt annet holdes konstant, vil en reell depresiering i valutamarkedet føre til en økning i handelsbalansen dersom import -og eksportvolumet er elastisk nok i forhold til den reelle valutakursen. Med andre ord, ved en endring av realvalutakursen, vil kvantumseffekten dominere over priseffekten ved import. Denne betingelsen holder ikke på kort sikt, men vi har sett at den holder på lang sikt empirisk. Ut av dette får vi at samlet etterspørsel er gitt ved følgende: ¿

E×P , I, G). Her har vi at G er offentlige utgifter og I er P investeringer. Vi får da en positiv sammenheng mellom produksjon Y og valutakurs E som blir DD-kurven.

D(C,I,G,CA)= D((Y-T),

Generelle forutsetninger Vi antar en åpen økonomi med flytende valutakurs. Vi antar også at vi har rasjonelle agenter og at vi befinner oss i en stasjonærtilstand, altså at vi har 0 i BNP-gap. (Problemer med stabiliseringspolitikk) I praksis kan det være vanskelig å være sikker på om et eventuelt sjokk i økonomien kommer fra produksjonen eller finansmarkedet. Dette kan gjøre det vanskelig for myndighetene å bestemme om man skal bruke finanspolitikk eller pengepolitikk for å stabilisere økonomien, da dette er nyttig å vite for å kunne si noe om effekten av valutakursen ved den politikken de velger. Det er også slik at beslutningstaking i praksis er mer påvirket av politikk og byråkrati, fremfor detaljer om hvor sjokket kommer fra. Endringer i finanspolitikk blir ofte gjort etter langvarig lovgivningsmessig behandling (det tar lang tid), mens endringer i pengepolitikk ofte blir utført raskt av en sentralbank. Derfor vil ofte myndigheter stabilisere sjokk med pengepolitikk framfor finanspolitikk, selv om kanskje finanspolitikk ville passet bedre. Et annet problem med finanspolitikk er at den påvirker myndighetenes budsjett. Et skattekutt eller en økning i statsbudsjettet må på et tidspunkt bli avløst av en kontraktiv finanspolitikk. Dette er ikke nødvendigvis noe myndighetene er villig å gjøre ettersom det kan gjøre de upopulære ved et senere valg. I tillegg vil politikk virke raskt i modellen, men dette vil ta lenger tid i virkeligheten. Samtidig vil det være vanskelig å måle størrelsen på et eventuelt sjokk som gjør det vanskeligere å vite hvor mye pengepolitikk eller finanspolitikk man skal bruke. Problemer med forutsetninger Denne modellen beskriver i hovedsak sammenhengen mellom produksjon og valutakurs. Vi har vi en antakelse om at udekket renteparitet holder. Dette er noe som empirisk sett stemmer dårlig med virkeligheten fordi ved udekket renteparitet antar vi ingen transaksjonskostnader og at alle aktører er risikonøytrale, og slik er det ikke i virkeligheten. Som nevnt er det også slik at Marshall-Lerner betingelsen empirisk sett ikke holder på kort sikt, men på lang sikt

Nøye utledning av DD-kurven Den såkalte DD-kurven er bestemt ut ifra aggregert etterspørsel. Den aggregerte ¿ P etterspørselen antar vi at er en funksjon av realvalutakursen E × . Her er E den P nominelle valutakursen, P* er utenlandsk prisnivå og P er innenlands prisnivå. Den blir også bestemt av disponibel inntekt som er gitt ved (Y-T) der Y er produksjon eller BNP og T er skatt. Altså antar vi at inntekten er bestemt av inntekten minus skatt. Vi antar også videre at det blir også bestemt av investeringer I og myndighetenes bruk av penger G. Vi har at en økning i innenlands realinntekt øker aggregert etterspørsel etter innenlandske varer og tjenester, og omvendt, når alle andre variabler holdes konstant. Når Y øker, vil konsumet og da aggregert etterspørsel øke som en del av økningen i inntekt. En del av denne økningen i konsum vil gå til import. Vi antar også at Marshall-Lerner betingelsen holder. Den forteller oss at dersom alt annet holdes konstant, vil en reell depresiering i valutamarkedet føre til en økning i handelsbalansen dersom import -og eksportvolumet er elastisk nok i forhold til den reelle valutakursen. Med andre ord, ved en endring av realvalutakursen, vil kvantumseffekten dominere over priseffekten ved import. Denne betingelsen holder ikke på kort sikt, men vi har sett at den holder på lang sikt empirisk. Vi kan så illustrere funksjonen grafisk. Her er D aggregert etterspørsel.

Kurven er stigende fordi som sagt vil økt Y føre til økt aggregert etterspørsel D, som følge av høyere inntekt. Kurven begynner ikke i orgio fordi investeringer, myndighetenes pengebruk og utenlandsk etterspørsel vil gjøre den aggregerte etterspørselen større enn null selv om produksjonen hadde vært null. Vi antar at markedet vil være i likevekt når den aggregerte

etterspørselen er lik Y. Altså at tilbudet er lik etterspørselen. Vi får da

(

Y =D E

¿

P ,Y −T , I ,G P

)

. Vi kan tegne dette inn i figuren.

I dette tilfellet vil produksjonen være Y1 og etterspørselen være D1 for at markedet skal være i likevekt. Vi finner da DD-kurven ved å se på forholdet mellom valutakursen og Y når produksjonsmarkedet er i sin kortsiktige likevekt der aggregert etterspørsel er lik aggregert produksjon. En økning i realvalutakursen vil gi et skifte oppover i funksjonen for aggregert etterspørsel, og dermed en økning i Y, dersom alt annet holdes konstant. Dette er tegnet inn med rødt i figuren over. Dette er fordi en økning i realvalutakursen vil gjøre innenlandske produkter billigere relativt til utenlandske produkter, så etterspørselen etter de innenlandske produktene vil øke. Vi kan se på figuren under hvordan dette henger sammen.

Den nederste delen av denne figuren viser altså hvor mye Y endres ved en endring i E. DDkurven beveger seg oppover siden en økning i valutakursen fra E1 til E2 vil føre til at Y øker fra Y1 til Y2. Dersom den aggregerte etterspørselskurven endrer seg som følge av noe annet enn en endring i E vil DD-kurven skifte.

Penge/valutamodellen/Nøye utledning av AA-kurven Vi har en likevektsrente som blir gitt av tilbudet og etterspørselen etter penger i en økonomi. Vi antar at denne etterspørselen blir påvirket av 3 ting. Det første er renten som vi antar at påvirker etterspørselen negativt slik at en økning i renten vil føre til redusert etterspørsel etter penger. Etterspørselen etter penger faller altså når renten øker. Renten er noe de sentralbanken styrer med ved flytende valutakurs, siden de ikke kan styre valutakursen. Vi antar også at dersom prisnivået øker, vil man bruke mer penger enn man gjorde før for å dekke behovene sine. Etterspørselen etter penger vil derfor øke. Vi antar også at etterspørselen også vil bli påvirket av GNP. Når brutto nasjonalinntekt øker, blir det solgt mer, dette øker etterspørselen etter penger. Ut ifra dette kan vi lage en likning der P er prisnivå, R er rente, Y er brutto nasjonalinntekt og MD er etterspørselen etter penger. M D =P× L ( R , Y ) . Verdien på L(R,Y) faller når R øker og øker når Y øker. Vi skriver MD =L ( R ,Y ) . Vi kaller L(R,Y) for realetterspørselen etter P penger. Videre antar vi at pengetilbudet er lik pengeetterspørselen og dette kan vi skrive på Ms følgende måte. MS=MD. Vi vil da kunne gjøre om ligningene slik at vi får =L (R , Y ) . P Dette vil være kurven som viser pengemarkedet under. Vi antar også at udekket renteparitet e ¿ E −E holder. Denne er gitt ved R=R + , der R* renten utenlands, Ee er forventet E valutakurs på et fremtidig tidspunkt og E er den nominelle valutakursen. Dette vil da være valutamarkedet.

denne likningen om og får

¿

M . Vi ser at dette vil gi en rente på R* P utifra realetterspørselen etter penger. Med en gitt rente R* får vi også en valutakurs på E* som er bestemt utifra forventet avkastning på utenlansk valuta. Hadde renten vært høyere ville vi fått en lavere E fordi da ville en høyere rente føre til at det blir mer attraktivt å ha verdipapirer i innenlandsk valuta, så innenlands valuta ville appresiert, og E* ville synket.

Vi regner med at vi har en gitt pengemengde

Solowmodellen Solowmodellen er en modell som brukes for å teoretisere økonomisk vekst. Forutsetninger og utledning Vi antar en lukket økonomi, som vil si at vi ikke har noe import eller eksport. Vi antar også at befolkningen vokser med en konstant rate n, der hver person blir født som arbeider. Vi antar også at vi har en konstant rate for kapitalslit som er gitt ved δ . Denne raten er eksogen. Det er heller ingen offentlig sektor i modellen. Vi antar videre at vi har en konstant sparerate og at sparing kun går til kapital. I tillegg antar vi at vi har en produksjonsfunksjon med avtagende utbytte i produksjonsfaktorer. Dette er gitt ved følgende uttrykk: y ' > 0, y ' ' < 0 . Vi tar utgangspunkt i en produktfunksjon som er gitt ved Y =F ( K , N ) . Her er Y produksjon, K er realkapital og N er arbeidskraft og begge variablene virker positivt på produksjon. Endringen i realkapitalen er gitt ved Δ K =I −δK . Her er I investeringer og δ er som nevnt en rate for kapitalslit. Siden vi har antatt en lukket økonomi og ikke skiller mellom offentlig og privat sektor, vil vi få I =S , der S er sparing. Siden vi har antatt en konstant sparerate får vi S=sY . Her er s den konstante spareraten av inntekten som landet bruker på sparing. Vi kan så sette disse ligningene inn i hverandre slik at vi får Δ K =sF ( K , N )−δK . Ut i fra dette kan vi se at realkapitalen øker dersom investeringene er høyere enn kapitalslitet. Vi kan kalle det nivået for reakapitalen som innebærer at ¿ ¿ realkapitalen er konstant for K*. Da får vi Δ K =sF (K , N ) −δ K =0 . Vi kan vise dette grafisk.

δK er rett siden vi har antatt denne som konstant. Siden vi har antatt en produksjonsfunksjon med avtagende utbytte i produksjonsfaktorer vil produksjonskurven og investeringskurven bli flatere, jo høyere produksjonen er. K* vil være en langtidslikevekt dersom vi har konstant sparerate og depresieringsrate. Dette punktet blir kalt stasjonærtilstand eller steady state. Den blir kalt det fordi når økonomien er i en slik tilstand, vil den forbli der. Hvis K er større enn K* vil investeringene være mindre enn reduksjonen i kapital ved depresiering, slik at K reduseres. Dersom K er mindre enn dette nivået vil investeringene være høyere enn reduksjonen i kapital, slik at K øker. I en stasjonærtilstand vil det da ikke være økonomisk vekst. Produksjonen vil da være gitt av produksjonskurven og er da Y*.

Økt spare og investeringsrate Dersom man øker spareraten fra s1 til s2, vil dette føre til at landet bruker en større andel av produksjonen til investeringer, slik at investeringskurven skifter opp.

Da vil likevekten endres og likevektsnivået for K vil økes fra K*1 til K*2. Likevektsnivået for produksjonen vil da også øke fra Y*1 til Y*2. Vi ser at en økning i spareraten vil føre til en periode med økonomisk vekst der produksjonen og realkapitalen øker, før produksjonen vil ligge på et høyere likevektsnivå. En økning i spareraten vil altså ikke føre til en varig høyere økonomisk vekst, men et høyere produksjonsnivå. Uansett hvor høy spareraten er, vil økonomien ende opp i en stasjonærtilstand der produksjonen Y og realkapitalen K er konstant. For å få varig økonomisk vekst må produktiviteten øke slik at produksjonen øker uten økning i realkapitalnivået. Dette vil kunne skje som følge av teknologisk og organisatorisk fremgang. Golden rule Vi kan fra tidligere se at en høyere sparerate vil gi høyere produksjon i likevekt, men konsumet er større med en lavere sparerate. Konsumet er i denne modellen gitt ved forskjellen mellom produksjon og investering. Det likevektsnivået for K som innebærer høyest mulig konsum blir kalt golden rule. I modellen vil konsumet være differansen mellom produksjonsfunksjonen og investeringskurven. Høyest mulig konsum i en stasjonærtilstand vil derfor være der den vertikale avstanden mellom disse kurvene er størst. Dette vil være der helningen på produktfunksjonen er lik helningen på linjen for depresiering, altså der produktfunksjonen sin helning er lik depresieringsraten. Befolkningsvekst i Solow-modellen Dersom vi skal vise virkningen av befolkningsvekst er det nyttig å se på produksjonen per sysselsatt, fordi det er dette som bestemmer velferdsnivået. Vi fil da måtte gjøre om på Y K N K =F , =F , 1 . Vi deler altså hver variabel med N produktfunksjonen og får da N N N N fordi vi vil finne verdien per sysselsatt. Vi kan gjøre om notasjonen og bruke liten bokstav når vi har en variabel per arbeider og vi får da y=F (k ) . Vi ser at dersom realkapitalen er det samme når sysselsetting vokser, vil det bli mindre realkapital per arbeider. Dersom sysselsettingen øker, vil dette føre til større depresiering av realkapital ettersom de nye arbeiderne også bruker realkapital. Vi får da en ny likning for kapitalslit per arbeider som er gitt ved δk+nk . Vi kan så uttrykke en ligning for endring i realkapital per arbeider ved følgende Δk = sf ( k ) −( n+ δ ) k . Vi kan vise virkningen av befolkningsvekst grafisk i en figur.

(

) ( )

Vi kan se for oss at vi er i en stasjonærtilstand i k1* og med produksjon y1*. Vi antar så en befolkningsvekst i økonomien og den nye kurven i figuren viser hvor mye realkapitalen må øke for å kompensere for depresiering og befolkningsvekst, slik at realkapital per arbeider opprettholdes. Med befolkningsvekst vil vi få en ny kurve som viser endring i realkapital per arbeider. Vi ser da at likevektsnivået for realkapital per arbeider reduseres til k2* og at produksjonen per arbeider derfor synker til y2*. Kritikk Dersom vi hadde hatt en gitt rentenivå i økonomien istedenfor konstant sparerate, ville økt marginalproduktivitet ført til at nye investeringer er mer lønnsomme. Dette ville gjort at spare og investeringsfunksjonen hadde økt og vi hadde kanskje ikke en så stor reduksjon i realkapital per person og produksjon per person. I tillegg tar modellen kun for seg sparing og økning i realkapital og befolkningsvekst som kilde til økonomisk vekst. Den tar ikke høyde for at økonomisk vekst også kommer som følge av en økning i teknologisk vekst. Med teknologisk vekst mener vi blant annet økt utdanning, forbedret sosial infrastruktur og bedre teknologi. Dette kan sies å være en stor faktor som har økt den økonomiske veksten historisk sett og dette vil kunne svekke modellens forklaringskraft.

Oljemodellen Vi har en langsiktig modell for bruk av inntekter fra en naturressurs. Forutsetninger og utledning I denne modellen har vi to sektorer, konkurranseutsatt sektor og skjermet sektor. I konkurranseutsatt sektor vil varene kunne selges fritt over landegrensene uten transaksjonskostnader. Prisen på disse varene er satt på verdensmarkedet og er derfor eksogene. Produksjonen i denne sektoren vil ha avtakende skalautbytte. I skjermet sektor vil varene handles og produseres innenlands. Det er såpass høye transaksjonskostnader ved produksjonen at det ikke er mulig med internasjonal konkurranse. Prisen på varen i denne sektoren er endogen i modellen. Videre antar vi at arbeidskraft er den eneste innsatsfaktoren og at etterspørselen etter varene er konstant til enhver pris. Den er altså helt uelastisk. Videre har vi ingen offentlig sektor og sektoren for en naturressurs bruker ingen innsatsfaktorer. Inntektene fra denne naturressursen blir kun sett på som en ren pengegave. I modellen har vi syv likninger. Vi har først produksjon av vare K som er gitt ved følgende Y k =F ( N k ) , F ' >0 ∧ F ''...